«Det eneste du risikerer i Colombia i dag er at du ikke vil reise derfra,» sier myndighetene så kjekt.
Det har vært store endringer i landet de 10 siste åra, og Colombia higer etter å endre image.
Sikkerheten har blitt bedre og turister kan, uten frykt, reise rundt i vakre fjellområder der geriljaen tidligere styrte. Nyte og oppleve mattradisjoner, et yrende kulturliv eller lokalt håndverk. Grensene og strendene til det karibiske hav og stillehavskysten sitter som støpt.
Geriljagrupper har blitt marginalisert i en pågående militæroffensiv. Noen har latt seg avvæpne og heller blitt små, kriminelle bander. Eller tatt kampen ut i de uoversiktlige og gjengrodde grenseområdene til Venezuela og Ecuador.
Hør korrespondentbrevet i lyd:
Kokain, gerilja og Shakira
Kokain, gerilja og Shakira er det første som faller mange inn når de blir spurt om Colombia.
Noe av det stemmer fortsatt, men Shakira er ikke lenger så populær i hjemlandet etter at hun fant kjærligheten i Argentina. Selv om det forholdet er slutt, vil ikke alle tilgi at hun forlot hjemlandet.
Men colombianere har en ufattelig evne til å bearbeide, eller legge bak seg, grusomme overgrep, tortur og drap, som har preget landet i de over 40 åra borgerkrigen har pågått.
Jeg reiste nylig rundt i landet og fikk historier om drepte eller bortkomne familiemedlemmer, så grufulle at de ikke engang egner seg i brevs form.
Familier, som ble drevet på flukt av narkoterrorister eller gerilja, er på vei tilbake til de utbrente gårdene og landsbyene i sentrale deler av landet. Antall internflyktninger er på retur og arbeidet med å jobbe seg nedover lista over land med flest landminer, er godt i gang.
Konflikten ser ut til å være på hell. Forsoningen har så vidt startet og mange tør snakke med naboene igjen uten å være engstelig for å bli angitt. Turister ser lite av sårene på overflaten.
Skumle pulversaker
– Er dette trygt da? Det er dunkel belysning og leirbålet er ennå ikke fyrt opp.
Insekter og frosker har startet korøvelsene i regnskogen.
Jeg sitter på kne overfor en indianer. Seremonimesteren Gaelo venter bare på å føre pinnen mot neseborene mine. Det er et hult rør. Et fuglebein. Han sitter klar med en pulverblanding av knuste yarumoblader og jungeltobakk. De kaller naturproduktet «rapé». Det skal rense meg før jeg skal komme i nærkontakt med naturen.
– Bare en liten dose, sier guiden til seremonimesteren.
Jeg er nummer fire i rekken av gringos på besøk hos Yukuna- og Huitotostammen i Amazonas.
Bortsett fra at vi ikke er amerikanere, men et lite reisefølge inkludert tre norske tenåringer, som har vunnet en colombiatur i en stilkonkurranse på skolen.
Etter «rapéen», noen tårer i øynene og et lettere hosteanfall, fisker han opp et grønt pulver fra en plastbolle.
«Mambe» skal blant annet holde slanger unna. Det har medisinsk effekt. Pulveret, knuste kokablader, brukes som snus. I over- og underleppa. Det er vanskelig å prate uten å sikle.
Dette er tradisjon i Amazonas og gjester bør ikke reservere seg mot naturproduktene.
Svaret fra naturen
Etter det seremonielle, kan vi gå inn i malokaen, der stammens eldste venter. Han er barbeint. Vi har knehøye gummistøvler på.
I malokaen står to menn og dunker en stamme i en trau. De skal lage mer «mambe». Det skal være stor fest dagen etter. Alle som hører trommingen er invitert til å bli grønne på tunga og få« rapé» blåst inn i nesa.
Gjestene, som skal sove i hengekøyer på hemsen, kan ikke forsinke forberedelsene. Tromming og sang går høylytt til langt utpå morgenkvisten.
I motsetning til urbefolkningen i fjellene, tygger de ikke kokabladene i colombianske Amazonas, men tørker dem over ild før kokaen knuses og blandes med hellig aske. I store mengder er det et bedøvende, sløvende middel, men det holder sulten borte og gjør at du holder deg våken.
- Les også:
På festdagen skal mennene fortsatt sitte rundt bålet og diskutere. Med nok mambe innabords får de svar fra naturen.
Hvert eneste tre som er brukt i konstruksjonen av malokaen, har blitt spurt om tillatelse til å bli felt. Hvis ikke ville bygget rast, forteller den eldste.
Jeg spør hvordan de tolker at et tre sier ja til å bli hugget. Han forklarer at det er noe de blir enige om i fellesskap etter nok mambe. Samme prosedyre før de skal på jakt. Renselse og mambe. Menn rundt bålet. Dyrene som viser seg på jakta, har godtatt å bli skutt.
Det som skjuler seg i jungelen
Indianerstammen har flyktet sørover i Colombia og er nå i regnskogen nær Brasil og Peru. Geriljaen kom dit de bodde før. Som i en bisetning, blir det nevnt at barna deres ble tvangsrekruttert eller fikk løfter om enkle penger. Billigere enn utdanning.
Nå har geriljaen også tatt narkotikaproduksjonen ut i jungelen. Små lunger i regnskoger hogges ned for å dyrke koka. Bladene kan høstes fem ganger i året og resultatet sniffes hjemme.
Indianerne forteller om laboratorier i nærområdet, som tar den kjemiske prosessen fra koka til kokain. Laboratoriene er skjult med plastduker slik at fly ikke ser hva som foregår på bakken.
Urbefolkningen får tilbudet om å samarbeide, bli utslettet eller flykte.
- Les:
Der ingen er ute etter mørkets frembrudd
Mer nådeløst er det på stillehavskysten.
Et stereoanlegg pumper ut polkamusikk på markedsplassen i Tumaco. Det er visesanger om narkotikaindustrien, kalt «narcocorridos». Populærmusikk som rettferdiggjør hvorfor noen velger å selge eller smugle dop.
Det er i denne kystbyen Colombias narkotikakrig utspiller seg nå.
En råtten fiskestank er det første som møter deg. Så nervøse blikk. Ingen vet hvem de kan stole på.
Åtte bilbomber har gått av hittil i år, som en advarsel til myndighetene om at de ikke må ta patruljeringen av kystområdet for seriøst. Myndighetene trår for nært geriljaen, de paramilitære og ungdomsgjengene, som kjemper om kontrollen og de lukrative transportrutene.
Igjen er det de sivile det går ut over. Selv mannen som tilbyr å reparere Colombias viktigste kjøkkenprodukt, blenderen – ja, kjøkkenmaskiner finnes overalt siden jus er som nasjonaldrikk å regne – eller han som selger ringeminutter, blir presset for penger i Tumaco.
Byen, nær Ecuador, er utskipningshavn for kokain. Det er mangroveskog og elver, som gjør det enklere for bandene å skjule seg.
Et eksempel på råskapen: En bonde nektet å sende et esel stappet med bomber til en militærbase i byen. Geriljaen, som nå får mesteparten av inntektene fra narkotikatrafikken, kvitterte med grov tortur. Munnen hans ble sydd igjen med ståltråd.
En enke forteller om lemlesting med motorsag for å få familien til å selge gården de bodde på. Familien ville ikke dyrke koka på eiendommen.
Er du på geriljaens side, ses du på som legitimt mål for den andre. Tumaco kunne ha vært et stillehavsparadis. Nå er ingen ute etter mørkets frambrudd.
«Alle kjenner en drapsmann»
Det var på et slags vis godt og forfriskende å komme seg til San Carlos i det sentrale Colombia. Ikke bare fordi gatemusikantene igjen var på plass i den lille fjellandsbyen utenfor Medellin eller fordi det var liv på plazaen rundt midnatt.
Mafiaen og narkoterroristene hadde også forduftet. Damene brukte igjen ansiktssminke i knallsterke farger.
San Carlos fikk Colombias fredspris i fjor for arbeidet med forsoning etter den blodige narkotikakrigen. For 10 år siden var det ikke mulig å være her. 20.000, eller 80 prosent av innbyggerne, rømte.
Det er egentlig dette som er poenget med hele fortellingen. Et bilde av det nye Colombia. Framskrittene.
Evnen til å glemme, la livet gå videre, tilgi.
Pastora Mira er et forbilde. Hennes mann og to barn ble drept da kokainfinansierte grupper kriget om kontrollen over kommunen.
Nå driver menneskerettsadvokaten et fredssenter i landsbyen, der overgripere og de gjenlevende møter hverandre for å forstå handlingene. Bearbeide traumene. Bygge tillit igjen etter de 33 massakrene som rammet landsbyen fram til 2005.
Alle i lille San Carlos kjenner et offer eller en drapsmann.
Pastora forteller om kvelden hun tok med seg hjem en syk tenåring fra gata. Hun pakket ham inn i senga, ringte legen og fikk gitt ham medisiner. Da gutten kom til seg selv igjen, lot han merke til et bilde på veggen i stua.
Forskrekket sa han: «Kjenner du ham? Hvorfor har du bilde av han der? Han drepte vi forrige uke.»
For Pastora var det terapi å møte sønnens drapsmann. Hun fikk svar og forstod at sønnen ikke hadde gjort noe galt. Han kom bare i veien for dem som måtte begå forbrytelser for å bli tatt opp av bandene.
Hun følte hun kunne ta seg av den bortkomne ungdommen. Få ham på rett kjøl etter den kaldblodige og uforståelige handlingen. Men oppturen ble kort. Også han ble likvidert få uker etter episoden hjemme hos Pastora Mira fordi han ville bryte ut av gjengene.
Kampen for normalitet
Colombia er et møte med sterke, gjestfrie mennesker og stolt kultur.
Landet har vært borte fra nyhetsbildet kanskje fordi konflikten har pågått så lenge og blitt sett på som en lavintensitetskrig.
Det holdes nesten ikke gisler lenger og selv om geriljaen okkuperer nye områder i grenseområdene, er overskriften at myndighetene tar kontrollen tilbake og forsøker å skape en normal tilværelse.
De gjør nok rett i å kjøre kampanjer for å endre imaget.
Slagordet er også ganske treffende for oss, som vet vi kan reise tilbake etter en uke eller to: Den største trusselen er at du ikke vil forlate landet.
