- Har hatt en fantastisk karriere

Norsk musikkhistories største popeventyr går ubønnhørlig mot slutten. Den selvsikre trioen fra Oslo og Kongsberg, som på riksdekkende tv i 1984 oppriktig svarte «ja» på spørsmål om de virkelig trodde de kom til å bli verdensstjerner, er nå ute på en stadionturné i hjemlandet for å si farvel til fansen. 25 år etter gjennombruddet takker a-ha for seg.

Se gruppens aller første tv-opptreden her:

Lørdag 21. august stod de norske legendene på scenen på Ullevaal Stadion, og kommende lørdag besøker gruppen rundt 25.000 fans på Brann Stadion. Det hele avsluttes 2., 3. og 4. desember inne i Oslo Spektrum. Da er det definitivt over.

NRK.no møtte Morten Harket og Magne Furuholmen i Bergen for en prat om USA-suksess, hysteri, vennskap, krangling og pinlige øyeblikk på video.

I år er det er 25 år siden «Take On Me» erobret førsteplassen på Billborad-listen. På a-ha.com kan man lese at låten er spilt tre millioner ganger på amerikansk radio...

MAGNE: Det er ikke bare ifølge hjemmesiden vår. BMI kontrollerer alle spillinger på amerikansk radio og de deler ut priser når du passerer sånne milepæler, som én million, tre millioner og syv millioner. Og du blir ganske sjokkert når du ser hvilke andre navn du er i lag med.

MORTEN: Jeg husker da vi passerte én million, og det er lenge siden. Jeg ante ikke hva det innebar, det var bare et tall for meg. Men da kom Ringo Starr opp på scenen samtidig og mottok pris for «She Loves You» av The Beatles. Den nådde én million samtidig som «Take On Me». Men det begynner å bli en god stund siden vi passerte tre millioner, så vi er nok godt over det nå. Og det er moro.

«Take On Me» har vært spilt på omtrent alle turnéer, men i 1994 droppet dere den. Hvorfor?

MAGNE: Da hadde vi behov for å distansere oss fra egen suksess, i sterk tro på at vi kunne bli kvitt den ved å holde den nede . Vi omfavnet historien vår på en litt annen måte.

Hvilket forhold har dere til den låten nå?

MORTEN: Den lever sitt eget liv, helt åpenbart, og det er mange morsomme historier som dukker opp rundt den låten. Band innen de mest underlige musikkretninger har valgt å gjøre en versjon av den. Der har det vært veldig mye underholdende. Når det gjelder å spille den selv, så er det ingen slitasje der. Det var slitasje i en periode, for det var et massivt fokus på den, spesielt første tiden og i bølgen som kom etter. Men det er ikke noe igjen av det nå.

Det er liten tvil om at «Take On Me» har vært til velsignelse for a-ha. Men har den også vært en forbannelse?

MAGNE: Når du har et første statement som er så definerende som den, så ønsker du ikke at alt fokus skal være på den éne tingen du har gjort. Du jobber jo med nye spennende ting hele tiden. Når vi ser tilbake på det nå, ser vi at det var en genuin ambisjon fra vår side om ikke å bli fanget i vår egen suksess, og ikke lage «Take On Me Pt. II» og «Take On Me Pt. III». Vi ville bryte med suksessen og gjøre noe annet. Det tror jeg også vi har fått betalt for. Men til syvende og sist må man jo fornekte eller omfavne det man har vært med på å skape, og «Take On Me» er utvilsomt en bauta der.

MORTEN: Ja, den er et flagg som vaier alene der oppe, og den fører stadig nye folk til bandet. Deretter åpner de seg gjerne for andre ting vi har gjort. Det er veldig få som har et ensidig forhold til akkurat «Take On Me». Den er en dør inn.

Albumet «Scoundrel Days» fra 1986 viste et mer modent og annerledes a-ha enn på debuten. Hvilke reaksjoner fikk dere på stilendringen?

MORTEN: Jeg vet ikke om jeg er enig i at det er mer modent musikkmessig, men det var en helt annen retning. Det var målsetningen vår også. Ingen av oss hørte noe særlig på popmusikk i noen særlig grad. Ikke i det hele tatt, vil jeg nesten påstå. Det var først da vi kom til England og formet oss til å bli a-ha, at vi ble møtt med hitlister og ble interessert i popmusikk. Vi var også veldig oppmerksomme på hvordan The Beatles hadde grepet det an. De hadde som målsetning å slå gjennom på hitlistene, for deretter å få friheten til å gjøre det de ville. Det var litt der vi befant oss.

MAGNE: Nå når vi har et 25-årsjubileum og gjør denne jubileumsturnéen, skulle det bare mangle om det ikke var en rikdom av musikalske retninger innenfor de 25 årene. Disse showene inkorporerer alle de retningene. Selv når du bare spiller hiter fra forskjellige perioder, er det en spredning musikalsk. Men det er samtidig nok røde tråder til at folk får en a-ha-opplevelse. Jeg tror både vi og publikum ville blitt lei av 24 utgaver av en 80-tallslåt, eller om vi nå på avskjedsturnéen stod og kun spilte låter som var nye for folk flest.

MAGNE: Denne gangen er det fullt trøkk, med alle albumene representert. Det er en gigantisk produksjon, og vi legger opp til at dette skal være vår siste natt med gjengen – vårt siste konsert-statement i Norge. Det er jo ganske utrolig å bli invitert av 25.000 bergensere, det hadde vi ikke regnet med da vi annonserte avskjedsturnéen – at vi skulle ende opp med å gjøre så mange store konserter i Norge. Vi hadde lagt opp tre Oslo-konserter på slutten. Billettene der forsvant jo på minutter, stort sett til utenlandske fans. Derfor ble det viktig for oss å feire med nordmenn. De har vært en del av våre liv og vi av deres. Nå er det over, og da er det på tide å feire det. Det har vi ikke vært så gode på før, men nå kliner vi til!

På konsertopptak fra 1987 er det en voldsom jubel og hyling fra fansen. Det er jo ikke direkte uvanlig at det blir jukset med publikumslyd på live-opptak. Men er f.eks. dette opptaket helt autentisk, uten noe lagt til?

MORTEN: Ja. Vi har vel heller tatt vekk litt.

MAGNE: Vi prøvde å tone ned hysteriet. Vi var jo helt idioter. Vi var et av verdens største band, og vi syntes det var flaut. Vi var jo nordmenn. Der andre legger på, så dro vi litt av for sikkerhets skyld.

Hvordan taklet dere all oppmerksomheten som kom i kjølvannet av gjennombruddet?

MAGNE: Du blir jo kastet rundt. Jeg sammenlikner det med å være i en tørketrommel. Du kan bare gi opp å prøve å holde balansen. Du blir slengt rundt og er relativt ør når du kommer ut på andre siden. Vi hadde jo en periode fra hverandre på nittitallet som på mange måter var et resultat av at det var nødvendig å komme seg ut av det maskineriet for å få puste litt og få ny inspirasjon. Det tror jeg vi alle har hatt glede og nytte av i ettertid. Morten er den som har båret størstedelen av presset. I en periode på 80-tallet var det riktignok ingen av oss som kunne gå på gaten uten å måtte søke tilflukt i butikker og gå ut bakveier. Det var jo helt vilt. Men det er prisen å betale for berømmelse.

Tilstandene vi ser på videoen «Live In South America» fra 1993 er rimelig ville og ulikt det meste vi opplever av konsertpublikum her hjemme. Hvor stor forskjell er det på a-ha-fansen fra kontinent til kontinent?

MAGNE: Det er temperamentsforskjeller overalt. Men vi har vært velsignet med veldig entusiastiske fans nesten i alle verdensdeler på et eller annet tidspunkt gjennom hele vår karriere. Sør-Amerika var i fase to for oss. Vi kom dit først på slutten av 80-tallet og nådde toppen der i 1990-1991. Det var vilt der, og det er det fremdeles. Vi var der nylig, og vi kjenner fortsatt på det gamle monsteret når vi er der.

Dere spilte for 198.000 tilskuere på Maracana Stadion i Brasil, men det ble fullstendig ignorert av MTV og annen internasjonal musikkpresse. Hvorfor?

MAGNE: På det tidspunktet var vi past our point of fashion, spesielt i USA, og MTV var da fortsatt i stor grad styrt derfra.

MORTEN: Det var ikke bare MTV. Det ble i stor grad forbigått også i Norge.

MAGNE: Ja, og da hadde folk fått nok av a-ha for en tid. Så det er jo ekstra hyggelig nå på slutten å få en slik enorm entusiasme rundt det vi gjør. På Ullevaal nå på lørdag merket vi jo at det kom nordmenn i alle aldre for å ta farvel med en epoke i sitt liv, og vi følte kjærligheten på en helt annen måte enn vi har opplevd det før. Kanskje er vi også mer mottakelige for det nå. Det er helt spesielle konserter. Det er nå eller aldri, både for oss og publikum. Og det merkes.

MORTEN: Vi har så å si kun hatt gode konsertopplevelser. Sterke, flotte opplevelser. Men de har vist seg å kunne bli bedre, for det opplever vi nå. Spesielt i fjor kom det et nytt løft i bandet, som ga oss den kanskje beste turnéen vi har hatt - så langt.

MAGNE: Det som skjedde var at vi tok vår egen historie på alvor. Mens vi tidligere hadde hatt en veldig organisk tilnærming til låtmaterialet, så gikk vi bevisst inn og tok tak i vår egen fortid som et synthdrevet band. Vi la lydbildet over, både på platen og på turnéen, og også på låtene. Vi sluttet å spille «Take On Me» som et five-piece band. I stedet la vi oss på et mer elektronisk uttrykk, slik den opprinnelig var.

MORTEN: På den måten tror vi det blir mer en highligt-følelse for folk som kommer. Det preger jo også konsertene. Det er en reise gjennom hele karrieren, hvor vi henter ut høydepunkter fra alle albumene – og de er ganske mange. Det blir en full kveld av det.

Musikkvideoer har vært veldig viktige for a-ha, og dere har gjort alt fra å være animerte figurer («Take On Me», «Train Of Thought», «I Wish I Cared») til å spille lik («Velvet») og gå i synkron gåsegang ikledd heldekkende badedrakter («Touchy»). Er det noen videoer dere rødmer litt av nå i ettertid?

MORTEN: Sånt går i bølger. Noe du synes er pinlig en periode, synes du er helt OK senere.

MAGNE: Jeg husker spesielt da vi lagde «You Are The One» og «Touchy», så tenkte vi at dette var sånne corny videoer som The Beatles hadde i begynnelsen og at vi kanskje ti år senere ville synes det var kjempekult.

MORTEN: For det syntes vi ikke da!

MAGNE: Nei, vi syntes det var jævlig pinlig. Men det er til en viss grad slik det er blitt også. Vi trekker litt på smilebåndet og lurer på hva i all verden vi tenkte på. Ofte er det de mer pretensiøse tingene som blir pinlige på sikt, de videoene som var überkule den gangen.

MORTEN: Men så kommer de også tilbake, for du ser hva du har prøvd å få til, og så begynner du å få litt varme følelser for dem også. Fordi du liker at du har strukket deg på den måten. Så dette går i bølger.

MAGNE: Nå når historien avsluttes på en så verdig måte, så er det også klart at man er mer inkluderende i forhold til alle uttrykkene vi har vært gjennom. Du er ikke på vei bort fra noe til noe annet. Du ser på alt.

MORTEN: Det er en stor forskjell for oss også. I 25 år nå har jeg vært slik at når jeg er ferdig med en låt, så er jeg ferdig med den. Jeg plukker den ikke opp igjen, jeg hører ikke på den. Det har snudd litt nå siste året, hvor vi har snudd bunken og sett bakover. Det har vært en interessant og flott prosess.

Dere er tre veldig sterke personligheter og dere har vært åpnet om at det har vært betydelig med gnisninger innad i gruppen. Hvordan er forholdet mellom dere tre nå?

MORTEN: Det er ikke lett å være åpen, det er en floskel. I media er det kun interesse for å dra frem slike ting. Når du liksom er åpen eller snakker balansert om slike ting, så blir det vrengt helt rundt. Så det å gjøre det, er ikke enkelt. Det er ikke lett å kommunisere det som faktisk er sant.

Men dette er også et meget sentralt tema i boken «The Swing Of Things» (2004) av Jan Omdahl, som kommer i ny utgave nå. Var det en riktig fremstilling?

MORTEN: Ja, den er veldig bra, faktisk. Den er overraskende bra.

MAGNE: Den nye utgaven har en litt annen tone. Den gamle utgaven ble skrevet i en periode hvor vi var veldig fastlåste i konfliktstoff oss imellom, også utad. Det ble satt enda mer på spissen ved at boken kom og vi var med på å promotere den. Slikt lærer man av. Når man skiter i eget reir, så lukter det for alle. Det er vel ikke det vi er mest stolt av, men samtidig var det en slags renselse det også. Vi fikk ting ut og fikk lagt det bak oss. Det er jo heller ingen andre arbeidsplasser som krever at du skal jobbe sammen med barndomskamerater i et helt liv. Det er som et ekteskap, på godt og vondt.

MORTEN: Skal man forstå dette, må man inn i det selv – ordentlig. For de samme spenningene er helt sentrale for den kreative prosessen, som gjør at vi er de vi er.

MAGNE: Det som er flott å se, er at vi faktisk stod på scenen på lørdag og hadde det veldig kult sammen. Det var god stemning, med påfølgende sms-er til hverandre om at dette var kult.

MORTEN: Nå høres det ut som at det var spesielt?

MAGNE: Nei, nei. Men det er spesielt at man etter 25 år kan stå der og gjøre det.

MORTEN: Ja, det er jeg helt enig i.

MAGNE: Man kan være uenige om mange slags avgjørelser underveis, og krangling har det vært nok av. Det vil det alltid være, og det er en del av dynamikken i alle typer samarbeid som er så tett. Men jeg er veldig happy for at vi nå faktisk står der og kommuniserer. Vi har alltid kommunisert best gjennom musikken. Og når det får lov til å vokse og bli noe stort i oss alle, slik det gjør på disse konsertene, så er det utrolig kult. Prisen for vår berømmelse er at vennskapet har endret seg. Folk forandrer seg, og vi har slitt ned ganske mange hjørner på hverandre mens vi har gått gjennom alt dette sammen. Det er prisen å betale. Men vi er her nå, står sammen om dette og vi gleder oss over det. Det er en veldig god følelse.

Hvor lett var det å bli enige om å avslutte a-ha nå?

MORTEN: Det er ikke lett å bli enig med seg selv om. Men man kommer til et punkt hvor du opplever at det er riktigere å tenke slik enn å vurdere en runde til. Vi kunne fint laget en plate til. Vi kunne laget tre plater til. Det vet vi.

MAGNE: Slutten på A-HA startet i det øyeblikket vi slo igjennom. Så har det bare blitt 25 år i stedet for to eller ti.

MORTEN: Slutten på et eiketre ligger i frøet. Sånn er det i alle prosesser i livet.

Nyter dere denne turnéen mer enn før, fordi dere ikke skal i gang med noen ny runde etterpå?

MORTEN: Ja, hvis ikke det betyr at vi ikke nøt det før. Vi har hatt en fantastisk karriere. Vi har hatt 25 år sammen i offentlighet, vi har hatt enda flere år sammen som band. Det er fantastisk å kunne stå her 25 etter og kunne omfavne en så lang periode, med alt det innebærer. Vi er heldige. Etter å ha gitt ut et album i fjor som gjorde det så bra og ga bandet en boost og en flott turné, hvor vi opplever at The Times skriver at albumet er så bra at vi må gi oss, for vi kan aldri toppe det, til Radio 2 som skriver at vi kan holde på så lenge vi bare vil. Å gjøre det når du er 50, det er virkelig et privilegium. Nå har ikke de andre rukket å bli 50 ennå, men jeg har...

MAGNE: Min ambisjon var at jeg ikke skulle jages videre mot et nytt prosjekt. Det å kunne holde fokus på at «nå er vi her», og ikke jage videre et annet sted. Som regel har vi alltid gjort det og lagt alt annet bak oss. Nå har vi en annen bevissthet rundt det. Det jeg synes å se, er at vi omfavner det vi har laget på en helt ny måte, og det tror jeg er innmari viktig for å kunne avslutte dette skikkelig.

MORTEN: Og også nok fordi det er første gang vi snur oss og ser tilbake. Det har vi aldri gjort før. Det fører til ting.

Hvilken er a-has beste låt?

MORTEN: Det er for meg et meningsløst spørsmål som er helt umulig å svare på. Det er levende materiale som jeg forholder meg til, for eksempel på hver eneste konsert. Alle låtene vi har spiller har vært gjennom en prosess av utvelgelse, hvor de har vunnet og gjort seg fortjent til den plassen de har. Jeg har ingen favoritt.

MAGNE: Veldig ofte blir den type spørsmål besvart ut fra hvilke låter man er fornøyd med innspillingen av. I alle fall gjør jeg det. Hvis en låt tålte innspillingen og ikke mistet noe fra demoen eller den opprinnelige intensjonen, så blir du veldig happy. En av de første jeg følte slik om, var «The Sun Always Shines On TV». Der følte jeg at vi traff nerven 100 prosent. Og det er mange av dem oppigjennom. «Scoundrel Days», for eksempel

MORTEN: Jeg husker det med «The Sun Always Shines On TV». Jeg husker du sa «This is a record», og du begynte å bruke det som en mal på låtene, om man hadde en «record» eller ikke.

MAGNE: Ja, det var sikkert noe jeg hadde plukket opp fra en eller annen amerikansk plateselskapfyr. Men det var forskjellen mellom å ha en låt som var en ferdig innspilling og en «record», altså at det låt som en plate. Oftest styres det av sånne ting, eller om hjertet blør for en eller annen låt som ikke klarte helt å komme frem. Men nok en gang, i et retrospektivt perspektiv, så er det veldig mange høydepunkter, og det er morsomt å gå tilbake til de gamle låtene. På denne turnéen trakk Morten frem den du nettopp spilte, «We’re Looking For The Whales», for den har vi ikke spilt siden den gang. Det var en av de låtene som var med på, faktisk før det første albumet, å legge grunnlaget for troen på a-ha fra folk rundt oss.

MORTEN: Jeg husker det veldig godt. Vi var i et kjipt studio utenfor London. Da den låten ble spilt inn, visste jeg at vi var blitt et band. Med demoen til den låten, var det plutselig noe som var helstøpt og helt uomtvistelig. Jeg hadde gått og ventet på at noe sånt skulle skje. Jeg visste ikke helt hva, men jeg visste det da jeg hørte den låten.

Du ventet på et øyeblikk?

MORTEN: Jeg ventet på at vi skulle se en identitet som var a-ha. For da var vi fortsatt Pål, Magne og Morten som drev på med et band. Men fra det øyeblikket var det…

MAGNE: Og det var jo ditt argument for å ta den med denne gangen. Det har vært en stor opptur å gå tilbake dit i hodet. Man er jo automatisk tilbake der, i det studioet midt på natten en gang i 1983-1984, når vi spiller den låten.

Hva skal til for at a-ha skal bli gjenforent nok en gang?

MAGNE: Da må vi ha invitasjon fra 100.000 bergensere, ikke bare 25.000. Nei, vi velger å ikke tenke på det scenarioet i det hele tatt. Vi føler at vi har gjort veldig mye sammen, og vi vet alle sammen at vi kunne ha gjort mer. Men nå har vi valgt å legge ned våpnene. Selvfølgelig kommer a-ha til å følge oss livet ut. Vi har jo business sammen. a-ha lever jo videre, kanskje enda bedre uten oss.

MORTEN: Vi gjør jo dette for a-ha.

MAGNE: Vi gjør det fordi det er best for a-ha. Det er ikke tull, engang.

Hvordan vil dere at a-ha skal bli husket?

MORTEN: Det får bli som det blir. Vi styrer ikke slikt. Jeg liker ikke engang tanken på å styre noe slikt.

MAGNE: Vi har gjort vårt, så får andre kaste terning.

MORTEN: Jeg tror det blir mer og mer sant det som skrives.

Hvordan?

MAGNE: Bildet nyanseres, stereotypene blir brutt ned og vi kjenner oss mer og mer igjen i omtalen av den historien vi har vært med på. Det er selvfølgelig fortsatt store avvik kanskje internt i forhold til hvordan man har opplevd ting.

MORTEN: Vi har levd med media i all denne tiden, og pressen er styrt av den agendaen som øyeblikket gir, og den gir gjerne ikke så balansert inntrykk om hva som skjer. Så jeg tror den egentlige historien vil komme mer og mer på plass etter hvert. Det første virkelige signalet om det, er denne boken som Jan Omdahl har skrevet, som slo meg fullstendig ut første gang jeg leste den. Vi kontrollerer jo ikke den. Da jeg fikk se den, var det både underholdende og morsomt. Plutselig leser jeg historien, og jeg kjenner den igjen.

MAGNE: Til syvende og sist handler alt dette om å få øyeblikk til å gløde, og det er det vi skal gjøre på lørdag her i Bergen. Det øyeblikket kommer ikke tilbake, verken for oss eller de andre som er der. Og da skylder vi hverandre å gjøre det så spesielt som vi kan.