Larsen har skrevet notater fra turen i Uganda. Vi hopper inn når Svein har kommet fram til Kasese vest i Uganda der turen starter:::
Fra dagboka:
Jeg har 30 timers reise bak meg, da jeg er framme i Kasese, så det er bar å få lagt seg. Jeg orker ikke en gang tanken på å vente på mat. Frokost klokken 0700 er beskjeden jeg får. Etter først å ha vekket personalet, får jeg en litt forsinket frokost. Etterpå rusler jeg bort til kontoret for Ruwensori Mountainering Services(RMS). RMS er en såkalt Community Based Organisation(CBO) som har en eksklusiv konsesjon på utnyttelsen av turistpotensialet i Ruwenzori Nasjonal Park. Medlemmer i organisasjonen er lokalbefolkningen i området utenfor parken. Ideen med dette opplegget er at lokalbefolkningen på denne måten skal bli positive til vernet ved at de gir muligheter til den kommersielle virksomheten i samarbeide med Uganda Wildlife Authority(UWA)som har forvaltningsansvaret for parken. I følge Svein Erik som jobber for WWF og som jeg treffer seinere på turen, hadde det vært en fordel om i alle fall en annen CBO hadde fått en liknende konsesjon, slik at det blei brakt inn et element av konkurranse og for å unngå at konsesjonen blir en for god sovepute.
Jeg har fått opplyst at kontoret åpner kl. 0800. Kl. 0830 kommer Hellen, en blid og servicemindet ung dame. Hun lurer på hvorfor jeg kommer aleine, det er da bestilt for to. Dette skjønner jeg intet av, men en bemerkning fra guiden senere er kanskje forklaringen. I min kommunikasjon med RMS har det imidlertid aldri vært snakk om mer enn en person. Jeg ber om et ”standard” opplegg for mat, og hun viser meg en meny som ser grei ut. Jeg forventer da at innkjøp av det som trengs blir ordnet i henhold til dette, men så proft var det nok ikke. Jeg betaler for mat og transport til startpunktet for fjellturen og så er matbutikken neste. Vi går mellom hyllene i et lite supermarked der Hellen(RMS) har en avtale. Jeg skjønner fort at det ikke er noen kobling mellom menylisten og det Hellen begynner å plukke fra hyllene. Det er stadig spørsmål om hva jeg vil ha. Jeg orker ikke å gå systematisk til verk og heller ikke å bli sur, så jeg sikrer meg tilstrekkelig med ris, spagetti og noen suppeposer, så skal jeg i alle fall ikke sulte. Det er nok tydelig at jeg har betalt for en del mer enn det vi har i korga, for hun vil stadig fylle oppi mer. Nok om det. Med en bærepose fra markedet som Hellen har organisert, i tillegg til det vi har plukket i hyllene, går turen noen kilometer oppover til startpunktet.
Hellen ga meg beskjed om å spørre etter Dennis som guide, den beste de hadde, men framme ved Nyakalengija, RMS hovedkvarter, var det en annen sjef, og hvilken guide jeg skulle ha, var det han som bestemte. Da jeg så alle bærerne utenfor porten og Johnson fortalte meg at de var 70 guider, skjønte jeg jo at her var det kamp om plassen. Hvor vidt en eller begge hadde sine de ville favorisere vet jeg ikke, og var jeg heller ikke interessert i å diskutere. Jeg hilste derfor pent på Johnson, fikk avklart at jeg måtte ha med kokk, plukket ut nødvendig bre og klatreutstyr, betalte og så var vi klar. Johnsons andre navn er Mbusa som betyr som betyr den siste gutten og er 34 år. Vi var 5 stykker, Johnson, 3 bærere, kokken, Erifazi som presenterte seg som ”chef” og meg sjøl. Bærernes sekker blir veid, akkorden er inntil 25 kg på hver.
Afrikatid
Klokka er blitt 11 på dagen. Etter halvannen time er vi ved parkgrensen og betaler 25$ pr. natt for oppholdet i parken. Der treffer jeg ”parkranger” Salomon, som kjente Bertil, en av Statskogs to fredskorpsdeltagere, som har vært i Uganda det siste året. Jeg spør om hvor lang tid vi trenger til der vi skal overnatte. 6 timer er svaret. Da er vi jo bare så vidt framme før det blir mørkt ! Vi krysser elva og siste muligheten for vann før dagens endepunkt. Jeg får beskjed om at det blir bratt og det er riktig, en høydeforskjell på 5-600 m, nesten rett opp. Foreløpig er imidlertid ikke høyden over hav noe problem, så dette går greit. Terrenget slakker av, men så begynner det å regne. Jeg stopper for å flytte det som ikke bør bli vått over i sekken, men får beskjed om at det bare er 2-3 minutter igjen til hytta. Men vi har bare gått i vel 2 timer og jeg hadde regnet med fortsatt 3 timer å gå ? ”But we have gone a bit fast”. Jaja, ennå en gang, Afrikanere og beregning av tid.
Vi rekker akkurat fram til styrtregnet begynner og klokka er bare ca 15. Vi har nå løftet oss ca 900 m.
Dagen begynte med vandring i skog som gradvis blir tynnere etter hvert som vi stiger, men ingen typisk tropeskog som jeg kjenner fra før. Johnson viser meg de forskjellige planter og trær og nevner en rekke latinske navn som jeg kjenner igjen, erythrina, albizia, prunus,--. Spesielt interesserte får her gå inn på internett. Han påpeker stadig plantenes betydning som medisinplanter. Her er det muligheter for å kurere det meste. Bare en liten artighet. Pølsetreet(Kigelia africana) hadde i folketroen påvirkning på jentenes brystutvikling. Jenta måtte følge utvikling av en pølsefrukt og måle veksten. Hennes egen brystutvikling ville da følge utviklingen av denne frukten. Når hun var tilfred, måtte frukten kuttes for å stoppe veksten. Når en ser seg om, så er imidlertid variasjonen ganske stor, men det kan jo være mange årsaker til det, manglende ideal, manglende kunnskap om forholdet, og så vokser det jo ikke pølsetre i hele Uganda.
På hytta møter vi to unge norske, begge jobber for World Wildlife Fundation(WWF). Svein Erik jobber som koordinator for WWFs i Uganda og flere naboland og er i ferd med å bosette seg i Kampala. Han har vært på toppen av Margharita før. Jeg hadde allerede diskutert med Johnson om å korte inn tidsbruken fra 7 til 6 netter. Etter samtale med Svein Erik bestemte jeg meg for å satse på 5 netter, jeg var jo interessert i å gå litt lenger enn til klokka 15 om dagen. Neste dag ville imidlertid gå etter ”normalprogrammer”
Jeg sitter og prater med Johnson, og det står en kar og følger delvis med i samtalen. Er du også guide? Nei, han drar litt på det, men etter litt betenkning, jeg er security officer. Han er litt reservert, men blir åpnere etter hvert. Bernhard er løytnant i hæren. ”Jeg kan se du er muhima”(samme stamme som presidenten) og jeg treffer. Samtalen går ennå lettere. Han arbeider i nært samarbeide med folkene i nasjonalparkadministrasjonen, men er ansatt og betalt av hæren. Tidligere var det store problemer med ADF, en motstandsgruppe som forhindret utnyttelsen av turispotensialet i dette området. I følge Bernhard er ADF nå utryddet og de klarer seg med en security officer for hele området. Johnson forteller at i en mellomperiode måtte de ha med seg væpnede soldater med hver gruppe.
Klokka er så vidt halv åtte, og det blir for mørkt for å skrive. Heldigvis kommer kokken med en lysstump og fyrstikker. Det blir derfor ennå litt lesing og skriving før jeg legger meg til å sove.
Dag 2 til 3400 meter
For en som er vant til å være tidlig våken blei det en lang morgen med venting på lyset, ca klokka 7. Sola skinner på Portal Peaks ca 2000m over der vi overnatter på ca 2700 m og fuglene priser sola med sin morgensang. Ellers er ikke dyrelivet særlig imponerende. En del fugler, men heller ikke de i noe stort omfang. Det reklameres med apekatter, men det ser jeg så vidt. Det er de ville fjellformasjonene som er attraksjonen her. Kokken har laget omelett og med cornflakes, brød og syltetøy blir dette bra. Jeg nyter opplegget med medbrakt kokk. Frokosten kommer til avtalt tid. Så kommer et ikke uvanlig spørsmål. ”Can you assist me with a tablet for my headach” Det blir den vanlige forundringen over svaret, dessverre jeg har ingen medisiner, jeg bruker ikke medisiner. Denne overdrevne bruken og trua på medisiner møter jeg stadig. Han tok det med godt humør. ”Da får jeg heller drikke litt vann i stedet” , og det var sikkert minst like bra. Den ”5-6 timers turen” gikk unna på 4 timer og vi var framme ca høgst dag, Det blei derfor en lang ettermiddag, kveld og natt. Største problemet på turen var en sølet og til dels glatt sti. Vi rakk akkurat fram før det kom litt regn, men ikke mye i dag. Det jeg er mest spent på er hvordan jeg vil reagere på høyden. Det er tross alt nesten 20 år siden jeg var på Mt. Kilimajaro. I dag endte vi på ca. 3400 m.. Jeg begynte så vidt å merke høyden på toppen av en bratt kneik, da det blei nødvendig med noen ekstra pustedrag for å få inn litt mer surstoff.
Dag 3 og høydesyke
Det er i dag jeg skal knipe inn den ene dagen. I stedet for et løft på 500 m blir dette doblet. Vi starter med et lengre og ganske bløtt myrområde. Her er det lange strekker å hoppe fra tue til tue. Ved siden av sekker du fort i gjørme til over knærne. Etter en bratt stigning er det et nytt myrområde. Siden vi skal hoppe over neste hytte tar vi en snarvei og det bærer bratt oppover. Før vi tar fatt på den siste stigningen, stopper vi på et utsiktspunkt for beundre den ville fjellheimen. Her er det ikke bare Mt. Margharita som jeg tar sikte på, men en rekke topper på mellom 4 og 5 tusen meter. Vi er nå på vel 4000 m og høyden begynner å merkes. Det går imidlertid rimelig greit til vi er framme ved dagens mål, Elena hut 4430 m, og det er fortsatt bare tidlig ettermiddag, ca 1600. Det er da kokken kommer og forteller at han har laget til poteter og kjøttsaus at jeg merker at kroppen ikke fungerer helt som vanlig. Bare tanken er nok. Han får derfor beskjed om at den maten fikk han dele med de andre. På meg blir det litt Marie kjeks og vann. Jeg hadde nok drukket litt for lite vann, så jeg forsøker å kompensere for dette.
Dag 4 - Tøft til toppen
Dag 4. Det er i dag vi forhåpentlig skal nå Mt. Margharita. Natta hadde vært kald. Sjøl med et sett superundertøy, ullstillongs og ei tjukk ulljakke i soveposen, blei søvnen stadig avbrutt av at det var i kaldeste laget. Vi avtaler frokost kl. 0600, slik at vi kan starte så snart det er lyst nok. kokken har laget tomatsuppe. Jeg drikker en stor kopp og fyller på resten, det tykke fra kjelen. Jeg rekker så vidt å få i meg den siste skjea, før det hele må leveres tilbake til kjelen. Suppa var kanskje litt hardt krydret, men det er tydelig at magen ikke er interessert i mat. Ellers fungerte magen normalt. Frokosten blir derfor forenklet til litt vann. Kokken steller til den vanlige lunsjpakka med to brødskiver og et eple. Tidligere hadde det vært med en banan. I dag blir den byttet ut med to sjokolader. Klokka 0645 er det lyst nok til at vi kan starte. Vi hadde ikke gått lange biten før jeg kjenner at dette ville bli tungt, 700 m opp, men jeg får i alle fall prøve ei stund. Det første løftet er ren klatring, ikke i tau, men neste trinn og praktisk talt uten vegetasjon. Johnson har angitt halvannen time på denne strekningen.
Da vi er framme ved breen bare etter vel en time stiger motet noe. Her var det på med stegjern og så rusler vi innover den første breen, slakt oppover. Etter ei stund må vi ned et stykke før vi kan starte oppover den andre breen mot Mt. Margharita. Her er det ganske bratt og kan være iset og nødvendig å gå i tau. Vi er imidlertid heldige ved at det er kommet litt snø, slik at vi har godt feste. Nå går det ganske sakte, men vi når omsider fram til foten av den siste snøbare toppen. Det var siste gangen jeg lurte på om jeg måtte gi meg. Vi setter igjen isøks og stegjern ved en liten jernstige. Det siste løftet på 50-60 m er delvis tauklatring. Stigen fortsetter i et tau, som går over i et nytt tau, før vi går den siste biten opp mot toppen. Her får vi belønningen med et gløtt av sol over en fantastisk fjellheim.
Vi er på Ugandas høyeste fjell, 5109 m over havet, et grensepunkt mellom Uganda og Kongo, bratt ned på Kongosida og på Ugandasida, utsikt mot en rekke forrevne topper, bare litt lavere enn der vi er, med Alexandra, ubetydelig lavere enn Mt. Marghata som den nærmeste. Etter fotografering og litt sjokolade begynner nedstigningen.
Vi er tilbake til Elena etter 6 timer. Jeg er sliten, men planen er å gå videre til neste hytte 3-5 timers gange, og 400 m lavere ned. Etter en kort stopp fortsetter vi. Det går først litt bratt nedover, så flatere et stykke før Johnson på et fint utsiktspunkt peker framover mot et vann ”ikke så langt borte”. ”That is the first Kitandara lake, Kitandara hut is with the second lake, near by” At vannene lå nær hverandre var riktig, men det tok oss ennå vel 2 timer til vi var framme. Det var da 9,5 timer siden vi hadde startet i dag morges og jeg var dyktig sliten. Heldigvis bekreftet også Johnson at det ikke bare var meg. Hytta ligger helt nede ved det lille vannet, en and med en andunge bryter det blanke vannspeilet og ca 100 m på den andre siden er det Kongo.
Kona påstår at jeg er sta, selvsagt ikke alltid like velkomment. Jeg må bare innrømme at det nok har noe sannhet i seg, men liker heller betegnelsen sterk vilje. Samme hva vi kaller det, i dag var det nok dette som hjalp meg. Da jeg merket at kroppen helst ville gi opp, vurderte jeg om dette var forårsaket av høydesyke og diskuterte også dette med Johnson. Jeg vurderte imidlertid ikke situasjonen slik og hadde heller ikke de typiske symptomene slik jeg har fått forklart det, med kvalme, hodepine, høy puls og likegyldighet. Jeg tror denne vurderingen var riktig og at risikoen for et fatalt utfall var større på bussturen fra Kampala til Kasese noen dager før.
Om kvelden får kokken lov til å lage litt spagetti, som jeg dynker med sausen han har laget til, og det går bra. Til frokost bestiller jeg to speilegg. Jeg har den vanlige kveldspraten med Johnson om neste dags program. Vi er enige om å avslutte turen dagen etter og gå forbi neste hytte. Til min bemerkning om at fire lange kvelder og netter er nok, bemerker han: ”Det er fordi du er aleine. Hadde du vært sammen med noen, ville du hatt noen å prate med”. Sant nok --. De to første nettene overnattet jeg sammen med et kanadisk og et amerikansk ektepar. De hadde enkle hodelykter som gjorde det mulig å lese om kvelden. Jeg hadde regnet med at det var noe bedre lysarrangement enn stearinlys. Det burde jeg ha sjekket ut. Resten av turen var jeg aleine med guide og bærerne, og det satte en ”einstøing” fra Norge pris på, i dette tilfellet.
Dag 5 - Farlig nedtur
Dag 5. Vi er fortsatt på 4000 m og også denne natta blir kald. Vi har en lang dagsetappe foran oss og starter tidlig, 0730, som vanlig. Turen starter med et løft på 200 m til ”Fresh field pass” . Motene blir ekstra tunge i denne høyden, men siden går det bare nedover resten av dagen fra 4200 m til utgangspunktet på ca 1700 m. Et parti på nedturen betegnet Johnson som det farligste på hele runden, svært bratt og delvis glatt. Jeg kan godt forstå at det ikke vil være særlig trivelig her i regnvær. Guidene samler derfor også bærere og deltagerne på bunn av denne strekningen, til hjelp i tilfellet det skulle hende noe. Ellers går nedstigningen greit. Like ovenfor den første hytta er ringen sluttet. Ved hytta og litt nedenfor møter vi to tsjekkiske grupper, en på to og en på fire, på vei oppover. Med guider og bærere blir det mange folk. Vi ønsker god tur og fortsetter ned til RMS kontor. Etter litt påskjønnelse til mine hjelpere går det videre med bil til Kasese. Jeg forteller at jeg skal videre med buss tidlig neste morgen. Sjåføren anbefaler White house i stedet for Marian, der jeg bodde på opptur, både fordi det er nærmere busstasjonen men også fordi at det på Marian er diskotek. Det trengs mer en kald dusj og etter litt venting kommer et stort fat med varmt vann. Så er det å få seg litt mat. I restauranten er det folk ved alle bord, så jeg setter meg der det er en enslig mann. Dessverre får jeg opplyst; ingen middag her. Jeg orker ikke å gå noe videre. Kan du lage en omelett med brød da? det skal gå greit. I mellomtiden prater jeg litt med ”bordkavaleren”. Da han hører jeg er fra Norge kan han fortelle at han er engasjert i et samarbeide mellom Kasese og Re kommune i Norge. Jeg vet i alle fall om en person i Kasese. Kjenner du ”doctor Baluku”. Han var en var en sentral person i et prosjekt som Oppland skogselskap og Oppland Røde kors hadde tidlig på 90 tallet. Jo da, han kjenner Baluku som er fortsatt er like aktiv. Nok om det. Etter dagens 10.5 timers gange var jeg fornøyd.
Jeg drikker mitt øl, spiser min omelett og finner senga.
