OL-floka

Av Lillian Vatnøy

Man sier at jenter gjør mye rart for kjærligheten. Vi ringer ikke selv om vi har lyst, vi river kroppshår ut med pinsett og vi går med sko som egentlig er laget for kinesiske snurpeføtter. Selv har jeg stått på andre rad på Metallica-konsert, fått langt, svett guttehår kastet i ansiktet av lange, svette gutter som skvosja meg mot gjerdet - og holdt ut fordi jeg nettopp hadde fått drømmegutten på kroken.

Pretensiøst? Nei, dette er jo bare jordkloden og noen skarve fredsduer og greier - det er vel ikke noe å ta på vei for! (Foto: Scanpix)

Kuldemareritt

Den samme gutten fikk meg altså til å dra til Lillehammer noen magiske dager i februar 1994. Eller, skal man være helt korrekt: det var faren hans. Min svigerfar ga nemlig sin kjære sønn billetter til utfor-konkurransen i bursdagsgave, hvilket førte til at jeg sto opp klokka 4 en bitende kald februarnatt. Jeg satt på en overfylt buss som luktet av våt ull og neglesprett i to og en halv time før vi kom til den forgjettede by: Lillehammer.

Fy pokker så kaldt det var! På ensomme kvelder hender det jeg fortsatt kjenner nordavinden fra den gang da. I et sjukt innfall hadde jeg lånt min fars ladder i størrelse 41 - selv bruker jeg størrelse 37. Dette for å få plass til tre par ullsokker. Jeg hadde så mye ull på kroppen at hadde det ikke vært for den røde anorakken hadde jeg sett ut som en litt høy, veldig tjukk sau. Da vi ble sluppet av bussen, skjønte jeg imidlertid kjapt at ingenting kunne stenge frosten ute.

Det var mye snø på Lillehammer. Disse to karene tok det særdeles pent. (Foto: Scanpix)

Hvem som vant? Aner ikke.

Vi banet oss vei gjennom et hav av pins, vømmøl og tovede plagg før vi omsider kom til arenaen. Så sto vi der, i et par iskalde timer. Mann etter mann seilte inn i målområdet til begeistret applaus fra de rallarhattbærende tullingene som ikke lot seg merke av kulda. Jeg husker ikke hvem som vant. Antakelig fordi jeg var så kald at jeg hadde mistet følelsen i hele kroppen, inkludert hjernen, lenge før sistemann sprutet snø over et jublende publikum.

Lite visste jeg at marerittet på langt nær var over da vi gikk i kø tilbake til bussen som skulle frakte oss til Lillehammer sentrum. Faktisk hadde jeg det verste i vente.

Moteverdenen vender stadig blikket en ti års tid bakover. La oss håpe at motemafiaen overser dette øyeblikket. (Foto: Scanpix)

Mitt døgn som Job

Det sier litt at det endeløse døgnets høydepunkt var å se se Kjell Magne Bondevik på pizzarestaurant. Det hadde seg slik at jeg på det daværende tidspunkt var tre dager unna å fylle 18 år. Det vil si at da vi i kveldinga ankom sentrum, viste det seg at vi ikke kom inn et eneste sted (bortsett fra nevnte restaurant, som snart ba oss om å gå for å overlate bordet til neste pins/rallar/tova-gjeng). Vi måtte vandre gatelangs. I det som føltes som 40 minus. I mange timer. Mange. Så hva gjorde vi?

Vi gikk på kino. Nattkino. Engelsk kostymedrama. Som om det ikke var nok at jeg befant meg på Lillehammer: jeg måtte også holde ut to timer med blodfattige Winona Ryder med snøreliv og fortvilet blikk. Hun hadde hovedrollen. Jeg følte meg som Job. Jeg tenkte "Overlever du dette, fikser du alt".

Frelst? Å, nei du!

Frelsen syntes omsider innen rekkevidde. Bussen vår skulle gå klokken 3 om natten, og vi hadde allerede da vi kom til byen, merket oss hvor bussholdeplassen var. Det hadde ikke bussjåføren. Etter å ha ventet i en kald halvtime fikk vi huket tak i en OL-jakkekledd funksjonær, som kunne fortelle at "bussen til Hadeland? Nei, den hadde fått nytt stoppested". Ingen vits i å varsle passasjerene. For all del. Etter en helvetes langspurt gjennom fyllebeltet ble vår verste frykt bekreftet. Bussen hadde gått. Uten oss.
"Bang-bang - he shot me dead!"

Jeg vil hjem!

Mann i trang drakt kjører fort. Spennende. (Foto: Scanpix)

Frelsen syntes igjen innen rekkevidde: til tross for at den andre bussen til Jaren var full, skulle vi få lov til å stå i midtgangen (riktignok etter at undertegnede måtte ydmyke seg ved offentlig gråt, banning og andre følelsesutbrudd). Jeg fantaserte om en varm dusj og min egen seng. Så stoppet bussen. På Gjøvik stasjon. Ooops, bussen gikk visst ikke hjem til Jaren likevel. Glemte vi å si det?

Gjøviks gater er minst like kalde som Lillehammers. Togstasjonen var stengt - så stengt som bare en nær nedlagt stasjon på Gjøvikbanen kan være. Men frelsen var nær: en renholdsarbeider skulle til å snike seg ut stasjonsdøren. Etter lovnader om det aller meste, etterfulgt av trusler om grov legemsbeskadigelse, slapp han oss inn.

Desperat nå

Drømmegutten og jeg tilbrakte en alt annet enn romantisk natt på en strømløs jernbanestasjon. Vi var i alle fall innendørs. Der var det kanskje bare 15 minusgrader. Ikke 30. Da vi satt på første morgentog hjem, gråt jeg som et lite, deprimert barn.

Det er 10 år siden nå. På kalde dager føles det som om det var i går.