LYD OG VIDEO

Hør gudstjenesten fra Strinda kirke 24/12.   Hør gudstjenesten fra Strinda kirke 25/12 (1.juledag).

Hjelp | Mer lyd og video

ALT OM:

Tidligere gudstjenester

Av Helge Helgheim

Julaften - forandring fryder

Jula gir oss mulighet til forandring, forandring som fryder, preget av julas varme og kjærlighet.


Det sier kapellan Kjell Ivar Berger (til høyre). Han preket for det norske folk på selveste julaften.
























(Foto: NRK/Ingrid Wold)

Sammen med prost Tora Samset (til venstre), kantor Petra Bjørkhaug (i midten), Strinda Barnegospel, Åsvang og Eberg skolekorps mener Berger at julaftens gudstjeneste er en tankevekker og menigsfull inngang til julens høytid.

Teksten på Julaften stod i Luk. 2, 1-14.

Salmene stod i Norsk Salmebok på numrene 60 v 1-4 og 9 - Jeg er så glad hver julekveld, 49 v 1 - Å, kom nå med lovsang, 64 v 1-2 - En krybbe var vuggen og nummer 56 - Deilig er jorden.

Fra Salmer 97 nummer 3 - Den store stjerna.

Juledag - sangens høytid

Jula er sangens og gledens høytid. Derfor er vi glad for at vi kan fylle vår vakre kirke med noen av julens vakreste sanger, sier ved prost Tora Samset som har med seg kapellan Kjell Ivar Berger.

Kantor Petra Bjørkhaug spiller.
Strindakoret - dir. Anne Katrine Gudmestad.
Jonsvatnet sangkor - dir. Petra Bjørkhaug.
Åsvang skoles strykeorkester deltar.

Juledag stod teksten i Joh. 1, 1-5 og 9-14.


Salmene stod i Norsk Salmebok på numrene 59 v 1-3 - Fra fjord og fjære, 38 - Det hev ei rose sprunge, 54 - Glade jul, 47 - En frelser er oss født i dag, 66 - Gud sin egen sønn oss gav og nummer 50 - Høyr kor englar syng i sky.

Fløytist var Sigrid Egtveit, og sanger var Ulla Westvik.

Om kirken

Foto: NRK/Ingrid Wold.

Strinda kirke er 104 år gammel, en stor og rommelig trekirke med 800 sitteplasser. På julaften holder det likevel ikke med én gudstjeneste. I år fyller man kirken to ganger, den ene gudstjenesten blir direktesendt i NRK1.

Strinda kirke er en vakker trekirke. Diskusjonene gikk høyt hvor vidt det skulle bygges stenkirke på Moholt-sletta i Trondheim. Argumentet om at en stor stenkirke ville være alt for dominerende i miljøet seiret til slutt.

Trekirke ble det, høyreist og vakker. Kirken har vært igjennom flere restaureringer, senest i forbindelse med 100-årsfeiringen i år 2000.

Lokale kor og korps

I jula fylles denne store kirken av en festkledd menighet. Prost Tora Samset og kapellan Kjell Ivar Berger for god hjelp av nærmiljøets skoler og sangkrefter.

På julaften var det Åsvang og Eberg skole som stilte opp med tekstlesere og skolekorps, og fordi Strinda Barnegospel også stilte opp, stod gudstjenesten denne dagen i barnets tegn.

På 1.juledag var det også musikalsk bidrag av barn, Åsvang skoles strykeorkester. Sangen derimot var det de voksne som tok seg av, Strindakoret og Jonsvatnet sangkor.

Her var det høytid og fest. Musikalsk leder i Strinda kirke var Petra Bjørkhaug.

Bildene av glassmaleriene, orgel og alter er hentet fra Strinda menighetsblad.

* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *

Juledagens prken ved høytidsgudstjeneste i Strinda kirke ved prost Tora Samset.

Den nye dagen er begynt. Det er juledag!
Julaften er lagt bak oss. Vandringen mot krybben med det nyfødte Jesusbarnet er over. Gleden og undringen over hendelsene i stallen og på Betlehemsmarken den første julenatt høres som et ekko. Forventningstiden og forberedelsestiden er over. Pakkene er åpnet, julemåltidet fortært. Det er en ny dag. Juledag! Vi er over i en ny fase.

I dag løfter vi blikket ut fra stallen i Betlehem, og skifter fokus. Vi tar på oss ørnens vinger og glir sakte gjennom rommet og tiden, ut over Guds og vår verden. Med ørnens blikk ser vi mot julens mysterium, mot Gud og mennesker.
Hva ser vi med vårt nye fokus for øyet, når blikket ikke lenger rettes nedenfra, men ovenifra?

Vi ser mye mer. Og mye videre. Vi ser ikke bare det ene menneskebarnet Jesus og de som fikk oppleve denne underlige fødselen den første julenatt, men også alle andre mennesker som på ulik vis er berørt av dette barnets komme til verden, alle som nå har fått rett til å bli Guds barn.

Vi ser et nytt bilde av en annerledes Gud, fordi Gud betraktes med nye øyne. Vi ser søkende og lengtende mennesker, som aner at det finnes noe mer, noe større enn oss selv. Vi ser nyskapte, frie mennesker, som har fått et glimt av Guds herlighet.

En tidlig høstmorgen i november åpenbarte det seg en fantastisk regnbue over Trondheim.
Det er et av de fineste naturens undere jeg har sett. En hel, sterk, fargesprakende bue med flere svakere buer ved siden av, halve byen innrammet i lys, i himmelsk glans, slik det så ut fra mitt tilfeldige ståsted midt på Trondheim torg. Det var som å se i et glimt inn i noe større, hverdagen rammet inn av noe vakrere og mer storslått, noe som slo an strenger av lengsel og håp.

”Som regnbuen lyser dine løfter, Gud, et tegn på din pakt med hver levende skapning. Vi kommer til deg med vår takk og vår sang. Du er vårt håp”. Innledningsordene fra vår kirkes familiemesse ble plutselig noe mer enn ord.

Regnbuen kan ikke fanges, men den kan males. Den kan bli til et bilde på papiret, og i våre tanker og sinn. Et bilde på Guds herlighet, som ikke er forbeholdt verken en fjern himmel eller et liv etter døden, men som er kommet hit og er synlig her hvor vi er. Akkurat nå. Regnbuen forbinder himmelen med jorden – et barn er oss født, en sønn er oss gitt - et tegn på Guds pakt med hver levende skapning.

Et kjennetegn på mennesker som lever i vår del av verden i dag er mangel på religiøs erfaring. Man ønsker å være praktisk og jordnær i sin tilnærming til det meste. Vi er i stadig bevegelse - mot høyere levestandard, større krav, større frihet og bedre mulighet til å realisere oss selv.

Underveis oppdager vi kanskje at dette distraherer oss, det oppsluker oss, og gjør oss fremmede for mye i livet. Vi er kjent med det vi ser og har, det vi betrakter nedenfra vårt eget ståsted. Men blikket for det som er utenfor vår egen hverdagslige virkelighet har vi mistet.

Vi lengter etter noe mer, etter å finne igjen det som er forsvunnet.
Vi har jo et grunnleggende behov for å vite at vi ikke er forlatt – verken av mennesker eller Gud.
Vår lengsel går ikke bare i retning av mer kunnskap, den vil alltid ha en grense.

Lengselen går heller ikke bare i retning av større opplevelser, det har også en metthetsgrense.
Og den som velger å styre lengselen i retning store gevinster og rask rikdom, i trå med dette økende verdisynet i samfunnet, oppdager at også denne lengselen har sin dyre pris.

Vi lengter også etter å gjøre en usynlig og fjern Gud synlig og fattbar. Finne igjen barndommens trygge tro på at noen der ute vil oss vel. Og vi søker spor etter Gud, som om vi var detektiver som skal sikre bevis. Vi ser etter lys, lys som skinner i mørket, lys som kan vise veg fremover mot det ukjente.

Hvem er Gud?
Gud avslører seg selv når han blir menneske og tar bolig iblant oss.

Gud er den som ser. Gud er den som er nær.
Gud er Lyset som skinner i mørket, gjennom barnet i krybben.

”Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden” sier Johannes.
”Nå har Gud talt til oss gjennom Sønnen - som er en utstråling av Guds herlighet og et bilde av hans mektige vesen” sier Hebreerbrevets forfatter.

Noe av det beste med julen er at nå er det lov å la seg berøre. Julen skal være litt vakker! Den skal være litt overdådig, uten å gi oss dårlig samvittighet av den grunn. Det er akseptert at den spesielle atmosfæren julen bringer med seg skaper begeistring, høytid, takknemmelighet og undring. Det er til og med allment godtatt at det er lov å la seg berøre og begeistre av julens kristne budskap! Vi synger om Jesusbarnet som ble født i Betlehem, og nynner at mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom.

I julen er det også en selvfølge at den som berøres og begeistres deler opplevelser med andre mennesker. Vi tar et skritt til side fra hverdagen og velger etter beste evne å legge problemer litt til side. Vi prøver også å legge til side noen av kravene og forventningene som andre stiller til oss. Vi har tid til å være sammen. Vi går rundt juletreet, rekker hverandre hendene og ”knytter kjærlighets hellige bånd og lover å elske hverandre”

På en måte er julen også som en regnbue, en åpen himmelsk dør som binder sammen og gir muligheter, den kan vise veg inn til noe større, til Guds hemmeligheter.

Mennesker som er fremmede for en større dimensjon i livet kan ikke vite mer om livet enn det en ser og har og det som skjer her og nå. På samme måte kan en bare vite noe om Guds kjærlighet i lys av de kjærlighetserfaringene en gjør seg i denne verden. Livet, som vi lever det, er også en bro til en større dimensjon, til Gud som ser og er nær, til Lyset som skinner i mørket.

Å bli berørt av dette handler også om bruk av tid. Ikke å utnytte tiden bedre, det er vi stort sett gode nok til. Det handler mye mer om å gi seg selv tid som er annerledes enn vanlig arbeidstid og fritid: Hviletid, rusletid, tenketid, ventetid, tid til å være ineffektiv, så en kan gjøre ingen ting, bare være stille med åpne sanser mot den livsdimensjon som ligger utenfor en selv, mot Gud.

Slike tidslommer må til for å åpne opp for Lyset. Det sanne Lys, som skaper forandring og gjør oss til bedre mennesker og medmennesker.

Regnbuen over Trondheim en tidlig novembermorgen ble sett av mange. Alle som så i riktig retning til rett tid fikk et glimt av noe vakkert. Den som tok seg tid til å stanse opp og la seg begeistre og berøre fikk noe mer enn et fantastisk syn. Den som i tillegg lot regnbuen være et tegn på Guds pakt med hver levende skapning, fikk enda noe mer. Som regnbuen lyser dine løfter, Gud. Våger man å åpne opp for å la seg berøre, åpnes en ny og enda større dimensjon i livet.

Julens evangelium gir oss rett til å ta Guds løfter på alvor.
Vi kan våge å stille forventninger til Gud.
Positive forventninger, som svar på våre lengsler og håp.
Vi forventer at Gud ser og er nær.
Vi forventer at Gud gråter når mennesker velger feil fordi vi er redde for Guds likegyldighet eller straff,
Og at Gud begeistres over mennesker som lever i frihet, som er frigjort til tjeneste for hverandre og for hele skaperverket uten å være redde.
Vi forventer at Gud forstår og tilgir.
Vi forventer at Gud reiser opp når vi ligger nede, og gir nye sjanser.

Samfunnets lyskastere, som i uker og måneder har vært rettet mot alt som skal til for å gi oss en vellykket og mettende jul, er slukket i dag. Lyse som opplyser dagens himmel og jord er av et annet slag. Det er nytt og annerledes, det er sterkere, tydeligere og det slukker aldri. Vi ser det når vi betrakter livet ovenifra. Det lyser så vi kan merke Gud, som ser og er nær.

Det er en ny dag, som aldri vil bli oppslukt av mørket. Det er juledag. Vi er over i en ny fase.
Som regnbuen lyser dine løfter, Gud, et tegn på din pakt med hver levende skapning. Du er vårt håp.

Vi kommer til deg med vår takk og vår sang:
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.