LYD OG VIDEO

Hør gudstjenesten fra Åmot kirke 12. april - 2. påskedag.

Hjelp | Mer lyd og video

ALT OM:

Tidligere gudstjenester

Av Helge Helgheim

Det var gudstjeneste fra Åmot kirke i Buskerud 12. april - 2. påskedag. Menigheten hadde flere gudstjenester i påsken for to år siden og var tilbake med annendagsgudstjenesten påsken 2004.

Teksten stod i Joh. 20, 11-18, og det var menighetsprest Per Arne Dahl som forrettet og preket.

Menighetsmusiker Stian Tveit satt ved orglet.

Sangsolister var Liv Anna Furnes og Oscar Fidjestøl, Hilde Kjøl spilte violin og Håkon Skagen spilte bratsj.

Det var to salmer fra Norsk Salmebok på numrene 187 - Deg være ære og nummer 191 - Han er oppstanden, halleluja. Fra Salmer 97 sang menigheten nummer 146 - Hjemme i himlen, 36 - Evige Gud, vi tilber deg og nummer 88 - Jeg vil gi deg, o Herre, min lovsang.

Levende menighet

Modum kirkekontor holder til i Åmot kirke. Kommunens bibliotek holder til der også. Sammen med en kirkekafé, sørger det for at kirken er et sosialt samlingspunkt hele dagen.

Åmot kirke ligger i Åmot sentrum. Kirken, som eies av folk lokalt, avløste et kapell fra 1906. I 1994 ble kapellet påtent og forsøkt nedbrent. Det ble da revet og den nye kirken ble vigslet 16. mai 1996.

Kirken er en arbeidskirke med bl.a forskjellige møterom og kirkegårdsavdeling. Kirketorget er hver dag åpent for kaffe og vafler. Det blir holdt gjennomsnittlig tre gudstjenester i måneden.

Modum kirkekontor leier kontorer for hele prestegjeldet. Kommunen leier lokaler til bibliotek. Bygningen er et kirke og kultursenter, med rundt hele 1000 forskjellige samlinger hvert år.

Åmot kirke har i flere år hatt sin egen barnegospel. For en tid tilbake hadde koret konsert med Ivar Skippervold.

De hadde øvet inn musikalen ”Sakkeus” som de fremførte sammen med Skippervold, som i tillegg viste seg å være tryllekunstner!

Det var fullt hus i Åmot kirke under konserten, og både små og store hadde en fin kveld med sang, musikk og tryllekunster.

* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *

Bibelteksten 2. påskedag: Joh. 20, 11-18.

Per Arne Dahls preken:

”ÆREFRYKT FOR LIVET”

Langfredag hørte noen av dere gudstjenesten fra Sjusjøen Fjellkirke. Tema var: ”Ærefrykt for lidelsen”, og vi avsluttet med å sitere Hans Børli, som personlig visste hva det var å miste.

Den dagen mor hans døde, satte han seg ved det blå bordet sitt og skrev følgende sorgmuntre dikt som viser en sjelden ”ærefrykt for lidelsen”:

”Mennesket vokser i livets strid,”
heter det velberget
blant folk som har striden bak seg.
Ska` lure på dèt…
Sjøl har jeg faktisk minke;
snart er jeg så liten at
jeg kan se himmelen
gjennom lissehøla i skoa mine.

Samtidig har Hans Børli satt ord på det som er andre påskedags tema: ”Ærefrykt for livet” i en av sine andre strofer:

Ja, jeg holder av dette livet!
himmelen hviler på det
som en blå åsrand.
Gjennom de tunge dagsverk
skrår lyset fra den evige sol.

Det meste i våre liv kan samles innenfor disse to tema: ”Ærefrykt for lidelsen”, og ”Ærefrykt for livet”. Det er spennende i denne påskedagens prekentekst at en ganske ukjent kvinne, Maria fra den vesle byen Magdala, er den som tar oss med på bevegelsen fra sorg og lidelse til glede og liv. Vi møter henne kun en gang tidligere i Det nye testamentet. Da står det at Jesus befridde henne fra syv onde ånder.

Nå begynner det med at Maria står og gråter like utenfor graven over tapet av sin kjære venn, Jesus fra Galilea. Snakk om ærefrykt for lidelsen! Og det slutter med at ”hun skyndte seg bort fra graven med frykt og stor glede.” Snakk om ærefrykt for livet.

Siden det i dag, 2. påskedag, både er oppstart på årets eliteserie i fotball og B-VM i ishockey, har jeg kommet til å tenke på mitt barndoms eldorado, Vålerenga.

Mitt store forbilde på Vålerenga skole var læreren min, senere overlærer og skolefotballens far i Oslo. Det var meningsfullt å være prest i hans begravelse fra Vålerenga kirke for noen år siden. Det var en verdig og god begravelse med fanene til Vålerenga skole og Vålerenga fotball ved båren, og alle mine gamle helter tilstede.

Vi æret et godt menneske og lyste fred over hans minne. Utenfor kirken sto vi, mange hundre slekt, venner og folk som var glad i kulturpersonligheten som var gått bort. Det var stille og ettertenksomt.

Da er det noe skjer. En av gamlegutta roper: ”Hip, hip! - Vålerenggutt hei! Vålerenggutt hei! Vålerenggutt hei, hei, hei!” Og alle som en ble på griner`n. Vi sto der, som Maria, like utenfor og gråt. Og mens begravelsesbilen sakte begynte å bevege seg lød det med ujevn styrke fra presten: ”Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.”

Vi trengte denne rotbløyta utenfor Vålerenga kirke hvor vi kunne uttrykke vår dypfølte sorg.Og i dag, på andre påskedag, trenger vi å lære noe av den kvinnen som sto utenfor Jesu grav og gråt. Maria Magdalena ble ikke værende i sorgen, men lot seg bevege videre fra ærefrykten for lidelsen til ærefrykten for livet.

Det var to opplevelser som gjorde det mulig for henne å bevege seg fra gråt til glede. For det første møtte hun englenes omsorg, de ser hennes sorg og spør vennlig: ”Hvorfor gråter du, kvinne?” Hun forteller dem om Jesus som er gått bort, og så skjer det andre som gjør at hun kan bevege seg. Hun snur seg og ser Jesus stå der.

Også han sier vennlig: ”Hvorfor gråter du, kvinne?” Maria skjønte først ikke at det var han, hun trodde det var gartneren, men idet Jesus sa hennes navn gikk det opp for henne. Nå sto han foran henne og tiltalte henne ved navn: ”Maria”, sa Jesus. ”Da snudde hun seg, og sa på hebraisk: ”Rabbuni” – det betyr mester.” Ved å møte vennlig omsorg og høre sitt navn nevnt ble hun mjuk og rede til en bevegelse fra gråt til glede.

Kanskje det er dette du har ventet på, du som har følt at du har vært en plage for omgivelsene altfor lenge – ”Når skal`a bli ferdig med å sørge” eller ”Hvor lenge skal han snakke om kona si?” er det som om du har hørt folk si.

I dag kommer Jesus til deg med omsorg, kaller deg ved navn og sier ”Hvorfor gråter du, kvinne? Hvorfor gråter du, mann?” La sorgen få den tiden den trenger, men nå er det kanskje tid for en bevegelse i ditt liv fra gråt til glede, fra sorg til livsmot, fra lidelse til selve livet.
”Maria skyndte seg bort med frykt og stor glede”, står det.

Det er akkurat som om hun i slutten av Johannesevangeliet lever ut det Johannes begynner med i kp 1: ”I ham, i Kristus, var liv, og livet var menneskenes lys”. For hele Johannesevangeliet er en hyllest til livet, festen og gleden. Det begynner med bryllupet i Kana, hvor Jesus sørger for rikelig med vin til bryllupsfesten, og det fortsetter med at Jesus helbreder syke, tilgir syndere og tar sitt livs kamp mot den onde.

”Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod”, sier Jesus før han gir oss alle sin garanti: ”Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for sine venner”.

Da Jesus samler sine rett før de tunge dagene i Jerusalem er det som om han ber dem om å la seg bevege fra gråt til glede, fra ærefrykt for lidelsen til ærefrykt for livet. Hør hva han sier: ”Sannelig jeg sier dere: Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede. Nå er dere bedrøvet, men jeg skal se dere igjen, og deres hjerte skal bli fylt av glede, og ingen skal ta gleden fra dere”.

Det var dette Maria Magdalena erfarte. Den gode bevegelsen fra sorg til glede. Det er denne bevegelsen Jesus startet utenfor graven påskedag, og det er denne bevegelsen jeg opplevde da jeg leste den danske jazzmusiker og lyriker Benny Andersens siste bok forleden - ”Det skal merkes at vi lever”, sier Benny Andersen, og er opptatt av at vi vender ryggen til sorgen og mørket og ”de skuffelser der ikke gikk i oppfyllelse”. Han skriver lys levende om den nødvendige bevegelsen i våre liv fra sorrig til glæde:

I mange år
tog jeg sorgerne på forskud.
Det har jeg ikke haft glæde af
før nu hvor sorgerne endelig
begynder at gøre sig gældende
og jeg for alvor kan begynde
at glæde mig til sorgløse dage.

Jesus kom til verden for å lære oss å fastholde lyset selv om mørket truer, å akte på gleden selv om sorg tynger og å vise ærefrykt for livet selv om lidelsen møter oss. Den russiske dikteren Dostojevski opplevde mer av truslene mot livet og gleden enn de fleste av oss. Han var fange i 10 år som politisk opprører.

Han hadde epilepsi, uhelbredelig lungesykdom og et håpløst strevsomt ekteskap. I 1849 ble han dømt til døden ved skyting, men et bud fra tsaren reddet ham. Fra fengselet tok han sitt livs oppgjør og skrev til sin bror at det tyngste for ham var at han hadde levd feil og var blitt for fanget av mørket i verden: ”Hvorfor har jeg så ofte lukket meg ute fra livet og gleden?”

Kjære alle sammen!
Etter Jesu oppstandelse må det alltid lyde: ”Du er mer enn du er blitt til nå!” Det går et langt tog fra Maria Magdalena til Vålerenga og Åmot og Harstad og Molde, og bevegelsen er fra ærefrykt for lidelsen til ærefrykt for livet. Livet vil oss noe! Så lenge Jesus lever kan ikke håpløsheten ese utover våre hverdager. Så lenge Jesus lever skal det merkes at vi lever.

Dette er oppstandelsens glede som sprenger i filler mistenkeliggjøring av gleden og favorisering av inngrodd skepsis. Dette er oppstandelsens glede som sprenger i filler myten om at den reserverte og kritiske er nærmere Guds rike enn den umiddelbare og spontane. Dette er oppstandelsens glede som sprenger i filler myten om at gleden kun er for barn, pinsevenner, lettsindige lutheranere og vinglade katolikker.

Maria lærer oss at livet er så dyrebart at sorgen ikke skal tildekkes og gleden ikke skal mistenkeliggjøres. Jeg lette i noen idehistoriske murstener og fant at stikkordregistrene bak rommet ord som angst, skyld, lidelse, intethet, meningsløshet og død. Men ordet glede var nesten fraværende.

Og hvis gleden er tilstede, oppleves den ofte som banal og tolkes som overfladiskhet – For noe tøys! Gleden er en av livets grunnstemninger. Da Gud betraktet sitt skaperverk så han ”at det var overmåte godt” og han gledet seg.

Oppstandelsens glede viser oss denne tapte grunnstemningen i tilværelsen. Derfor har jeg stor sans for den svenske påskehilsen: ”Glad påsk”. Og det er kanskje på tide at jeg kommer over sjokket da jeg som 20-åring hadde deltatt i en amerikansk svingende gudstjeneste og ble spurt etterpå av en eldre kvinne: ”Did you enjoy the service?”

Jeg tenkte med en gang – no, no, no – religion as fun? Vi har da som norske lutheranere lært å frykte Gud, men ikke å nyte Gud! Vi har lært å sitte stille i kirken og holdes under kontroll, men ikke å leve, glede oss og oppleve noe nytt og grensesprengende.

Når åndens frukter er glede, kjærlighet, fred og overbærenhet kan vi saktens spørre: Hvor er ånden blitt av?
Hvorfor kan vi ikke tillate oss å spørre: ”Hadde du glede av gudstjenesten?”

Etter Jesu oppstandelse er det alltid en bevegelse fra lidelse til liv, fra fortid til fremtid, fra sorg til glede. En av de som har skildret denne bevegelsen mest kraftfullt i kirkelig sammenheng er den danske salmedikteren Nikolaj Frederik Severin Grundtvig, kanskje mest kjent for sin setning: ”Kristus kom ikke for å frelse oss fra livet, men til livet - menneske først og kristen så”.

Blant sine 1400 salmer lar han det bli en overraskende bevegelse fra ”ærefrykt for lidelsen” til ”ærefrykt for livet” midt i langfredagssalmen ”Hill deg frelser og forsoner”. Ikke rart at Søren Kierkegaard bad om å få dette verset på sin gravsten -

Du som har deg selv meg givet,
la i deg meg elske livet,
så for deg kun hjertet banker,
så kun du i mine tanker
er den dype sammenheng.