Av
Helge Helgheim
Les prekenen nedenfor!
Det var gudstjeneste fra Bodø domkirke søndag 15. februar. Det var Kristi forklarelsesdag, og teksten stod i Joh. 17, 1-8.
Prekenen var ved domprost Tor B. Jørgensen (bildet overfor).
Liturg var kapellan Bjørg Kjersti Torsteinsen (til høyre).
Kantor var Berit Valberg, og Bodø domkirkes aspirantjentekor - under sine dirigenter Marie Stokke og Alice Sivertsen deltok.
Salmene stod i Norsk Salmebok på numrene 272 - Hellig, hellig, hellig, 104 - Vi skal se deg, Herre Jesus, 99 - Herligste Jesus, alle herrers Herre, 423 - Jesus det eneste, helligste reneste og nummer 202 - Lov Jesu namn og herredom.
Bodø domkirke
Bodø Domkirke fyller et heit kvartal. Kirkeanlegget består av tre deler som tjener mange ulike funksjoner, noe som også er framhevet gjennom den arkitektoniske utformingen.
Den ruvende kirkedelen dominerer mest og understreker hva kirka har hatt å si som gudshus og biskopskirke, og den markerer byen som bispesete.
Selve kirkehuset, den sakrale delen av anlegget, er en høyreist, femskipet, basilikal langkirke uten tårn på selve kirkebygget.
Kirken har et frittstående klokketårn, en kampanile, plassert nær inngangen mot vest.
Basilika
Domkirka er en basilika. Det er en kirke som har et hovedskip og minst to sideskip hvor hovedskipet er høyere enn sideskipene slik at midtskipet kan få lys fra vinduer over sideskipenes tak.
Kirken har også et rosevindu. Det er et stort sirkulært vindu med masverk og glassmaleri.
Fredet
Riksantikvaren har fredet Bodø domkirke. Fredningen gjelder eksteriør, interiør i selve kirkebygningen, det separate tårnet og plenarealet utenfor kirkebygningen.
Bunkersen fra krigen som ligger på plenen bak kirken, inngår også i fredningsvedtaket. Bodø ble som kjent bombet under krigen, og kirken som lå der Bodø domkirke ligger i dag, ble også ødelagt. Bodø domkirke er en del av etterkrigsarkitekturen i Bodø.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Preken
Domprost Tor B. Jørgensens preken i Bodø domkirke søndag 15. februar - i NRK P1:
Kristi forklarelsesdag - tekst: Joh. 17,1-8.
Hvis vi nå hadde en prøve, sånn som vi hadde på skolen i gamledager, en gjenfortelling, å gjengi et stykke læreren leste opp – hvor mange kunne gjengi det vi har hørt nå?
Det ville ikke være så lett.
For her var det mange ord. Store ord. Innholdsfylte ord. Lange setninger. Fylt av dyp mening.
Ordene vi hørte er hentet fra noe av det vakreste, viktigste – og vanskeligste som Jesus har uttalt. Det er fra en bønn han ba. Ved et vendepunkt i livet hans. På veg inn i den siste dramatiske uka. Det var mange og store ord. For mye å huske.
Men to ord vil jeg gjerne fokusere på nå – to ord som forteller noe om hva denne bønnen handler om. – Ordene er hemmelighet og herlighet.
Først litt om det hemmelige: Det er mange som har hemmeligheter. Jeg er sikker på at noen av dere her i aspirantkorene har hemmeligheter, sånn som bare noen få vet om – og som dere ikke vil at andre skal få greie på.
Det er liksom en form for hemmelighet. Men hemmeligheter kan være så mange ting. Noen ganger noe godt, noe vi lengter etter, noe vi håper på og drømmer om. Mens noen hemmeligheter kan være vonde og vanskelig – noe vi ønsker å skjule.
Jesus er en sånn god hemmelighet. Han gjorde kjempeinntrykk. Han var helt annerledes enn alle andre. Men det var vanskelig å forstå hvem han egentlig var. Og hva det han sa og gjorde egentlig betydde. Men han skapte lengsel hos mange.
For han hadde en merkelig kraft i seg. Han gjorde så mye herlig – Det var akkurat som det strålte av han. – Derfor males han ofte med en glorie rundt hode.
Her i Domkirken en stor mandelglorie rundt hele kroppen hans. Dere sang om denne herligheten nettopp – i det vi kaller Gloria. Det betyr herlighet. Dere sang om den blinde mannen som fikk synet igjen. Om den store mengden som fikk mat. Og om den venneløse Sakkeus som fikk besøk.
Dere sang om det - og ble hoppende glade – - jeg så ikke så mange som hoppet akkurat, men den blinde mannen som fikk synet igjen gjorde det sikkert.
Jesus gjorde mennesker fri, han gjorde mennesker glade.
Men hvem var han egentlig? Hvilken hemmelighet var det han bar på?
Så ber Jesus – sammen med disiplene. Noen dager før han blir tatt til fange og drept.
Da er det akkurat som Jesus åpner litt på sløret – tar disiplene med inn i sin merkelige verden. Han snakker til Gud som til sin egen far. Ja, nesten som om de er ett.
Sånn har ingen bedt. Verken før eller senere. Han snakker merkelige ord, om en herlig tid som var før universet ble skapt og om en herlig tid som skal komme.
Her møter vi en side ved hemmeligheten om Jesus. Mange har forsøkt å forklare den. Ordene fra bønnen er blitt til mange tanker, til veldig mange nye ord, til masse bøker.
For det er viktige ord, herlige ord. Det er ord som er som en kilde hvor vi stadig kan hente nytt vann.
Nå har Johannes hjulpet oss litt til å samle tankene. I begynnelsen av evangeliet sitt skriver han om herligheten – og hemmeligheten. Han sammenfater liksom alt han har sett og opplevd sammen med Jesus – ”Og vi så hans herlighet” - og så bruker han to ord nærmest som en overskrift: ”full av nåde og sannhet”.
Sannheten – eller vi kunne gjerne si hemmeligheten blant annet om oss mennesker, til alle tider, på alle steder
om oss – vi som er i kirken i dag – vi som lytter til en gudstjeneste i radio.
Det er ikke uten videre noen god sannhet, noen god hemmelighet – for vi har virkelig mye å skjule.
Sånn som dere i koret sang for oss i kyriet:
”Vi har mye å skjule – bak våre masker. Våre ansikt er gjemt. Vi har vondt for å se”
”Vi har mye å skjule - under våre kapper”.
Vi har mye å skjule på veiene vi har gått.
Men sangen sluttet ikke med det: Dere sang om masker som faller. Kapper vi kan ta av. Om føtter som bli vasket rene.
For det er en annen side ved den store hemmeligheten med Jesus: Ingen ble vist bort. Når vi bærer fram vårt Kyrie –
det er egentlig et rop som betyr Herre miskunn deg! - så hører han.
Vi så det med Sakkeus – han ingen ville være sammen med.
En kvinne ingen ville ha noe med å gjøre på grunn av sitt uryddige liv, fikk oppleve det.
Og Jesus selv fortalte en nydelig historie om det – om en sønn som hadde brukt opp alle pengene fra en stor arv han hadde tatt ut på forhånd mens faren enda levde – og faren avviste han ikke da han kom hjem fattig og utslitt.
Og det er jo nettopp det andre ordet Johannes bruker: Nåde!
Nåden gjør sannheten befriende – vi trenger ikke skjule våre hemmeligheter.
Det er herlig. Den er til å hoppe og danse av. Og det er egentlig meningen med gudstjenesten vår: hoppe og danse. Vi er ikke så flinke til det.
For to uker siden var jeg sammen med noen fra Ungdomskoret i en gudstjeneste i Cape Town i Sør-Afrika. Vi skal på turne dit i sommer – og der hoppet og danset de, midt inne i gudstjenesten.
Det begynte med noen gamle menn som kom fram og stilte seg i sirkel – og etter hvert var nesten hele menigheten med.
Det var glede til å ta og føle på. Glede over den herlige hemmeligheten - den befriende sannheten: den overveldende nåden -midt i en hverdag full av håpløshet, sykdom og nederlag.
****
Noe som er rart i den bønnen som Jesus ba sammen med disiplene sine denne dagen – da Jesus visst at han ville komme til å dø, er at han også inkluderer det i ordene om herlighet.
Det høres rart ut. Lidelse og død – hører ikke sammen med ordet herlighet. Kors er ikke tegn på noe godt. Jesus døde på et kors. Men korset finner vi i alle kirker.
Her i Domkirken finns det i veldig mange utgaver. Korset er symbolet for kirka. Det var ikke sånn til å begynne med. Det tok ganske lang tid før de kristne begynte å bruke korset som merke. Det var noe et litt for voldsomt tegn. Litt for negativt. Det varsler straff og død.
De første kristne – de likte bedre fisken – et hemmelig tegn som ingen andre skjønte enn dem som visste hemmeligheten om Jesus. For det var farlig å snakke om Jesus.
De hentet inspirasjon til fisketegnet fra teksten vi har lest: For her åpenbares jo hemmeligheten at Jesus Kristus Guds sønn vår frelser.
Forkorter vi det hvert ord ved den første bokstaven, blir det ikke spesielt meningsfullt på norsk – JKGSF – Jesus Kristus Guds Sønn Frelser.
Men gjør vi det samme på gresk så blir det fem bokstaver som blir til et ord – til ordet fisk. – Et hemmelig tegn for dem som trodde på Jesus.
Korset, handlet om død. Ikke om herlighet. I utgangspunktet. Men i det som skjer med Jesus blir det en ny kombinasjon. For det forteller om en annen side ved den store hemmeligheten: at Gud orket å gå med oss inn i det mørkeste rommet – inn i smerte og lidelse, inn i døden med oss – og for oss.
Med det åpnet han for alt som dekker til og binder – Han har sett det og kjenner det. Og han har båret det for oss.
Derfor handler korset om nåden og sannheten. Disiplene så det ikke der og da. De så ikke herligheten. De så ikke hemmeligheten. De var forvirret. De var fortvilet.
Men når de gikk til graven et par dager etterpå, så fikk de sitt livs store herlighetssjokk. Graven var tom. Jesus hadde sprengt dødens lenker. Sannheten og nåden var sterkere enn alle destruktive krefter.
Det er den herlige hemmelighet Jesus bar på. Det var hemmeligheten han avslører i den bønnen vi har lest en liten del av.
Det er en hemmelighet som ikke har mistet sin kraft gjennom 2000 år. Den er like herlig som den var da Jesus ba sin bønn sammen med disiplene bare noen få dager før han døde på korset.
Og derfor synger vi fortsatt om navnet hans. Vi synger kyrie og gloria. Det svinger kanskje ikke akkurat som i Khalitscha i Cape Town.
Vi gjør det på vår måte – med våre ord, våre toner og rytmer – men det dreier seg om det samme, Jesu hemmelighet. Hans herlighet. Det hans navn bærer med seg. Det vi nå skal synge om:
”Jesus, det eneste, helligste reneste, navn som på menneskelepper er lagt.”
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon
