Av
Helge Helgheim
Det var gudstjeneste fra Slottskapellet i Oslo 2. s. e. påske. Det var søndag 4. mai. Teksten stod i Joh. 10, 11-16.
Studentprest Jarl Bøhler prekte. Kantor var Sindre Skeie.
Koret Adoramus sang under sin dirigent Hans Olav Baden.
Salmene stod i Norsk Salembok på numrene 183, 310, 663, 634, 488 og 169.
Slottskapellet er studentene "gudshus" i Oslo. Men i den senere tid har studentene i hovedstaden ikke vært så flittige gjester på søndagsgudstjenestene i Slottets kirkerom. Og en snart hundre år gammel tradisjon er betydelig svekket.
Studentmenigheten søker å være til stede i studentenes hverdag, men er også rede for de store anledninger, sier Bøhler.
På prestekontoret på universitetet er utdaningsanstalt og slott nær knyttet til hverandre. Helt siden kong Håkons tid har studentene feiret gudstjeneste i det spesielle kirkerommet.
Men fordi kapellet var stengt noen år midt på 90-tallet, mistet mange tilhørigheten til Slottskapellet. Og tre år er lang tid i et studentliv, sier Bøler, og da mistet vi kontakten med mange nye studenter. De vet ikke at slottskapellet er studentenes kirke og har måttet ty til andre gudstjenestesteder.
Studentene mener slottskapellet har helt spesielle kvaliteter. Det er et vakkert rom. Det gir høytidsstemning å komme hit, sier de.
Det er et lite rom som gir intimitet. Mens opp-pussingen varte, ble gamle festsal i universitetsbygningen brukt. Men rom og interiør gjør noe med oss, og det er fint å komme tilbake til slottet igjen.
Nå orienterer vi alle studenter om at tilbudet på slottet, - at det kan være et åndelig hjem for studentene i Oslo. Det gjør vi sammen med flere andre tilbud vi presenterer for studentene.
Det som er viktig, er å feire gudstjeneste med dem som kommer - enten det er 10 eller 100, sier Bøler. Det å komme hit kan bekrefte at vi betyr noe, selv om hverdag og "fag" kan være vanskelig. Her får vi med oss andre verdier som betyr noe mer, sier studentpresten.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon
