Afghanistan ett år etter

Av Bjørn Egil Eide

Hamid Karzai ble Afghanistans president etter Talibans fall.

11. september i fjor ble begynnelsen til slutten for Taliban. Men den førte også flere av de ansvarlige for Afghanistans blodige borgerkrig og anarki tidlig på 90-tallet tilbake på arenaen.

Lokale kommandanter og krigsherrer som ble nøytralisert av Taliban, kjemper på nytt om makt og utgjør en reell trussel mot landets stabilitet.

Riktignok opplevde verden at representanter fra store deler av Afghanistan kom sammen i juni til Loya Jirga eller storforsamling. Her brukte de ord og ikke våpen mot hverandre og de pekte ut en president.

Men det ble mange kompromisser og de langsiktige linjer for fred og stabilitet ble ikke trukket. Dessuten er det utbredt misnøye hos pashtunerne, som er den største folkegruppen, over at de er for svakt representert i landets nye ledelse.

Og fortsatt er terrorbekjempelse hovedmålet for den internasjonale koalisjonen, ikke å sørge for politisk stabilitet og ro i Afghanistan.

Representanter for Afghanistans mange folkegrupper møttes i storrådet Loya Jirga i juni (Foto: Reuters).

Misfornøyde krigsherrer

Mens det stadig blir vanskeligere å finne arbeidsoppgaver for de internasjonale soldatene innenfor det mandatet de har, rystes Afghanistan av både attentater og eksplosjoner.

Det er fortsatt krefter som i jakten på egen makt gjør alt for å destabilisere nasjonen.

Det er frykt for at rester av Taliban og Al Qaida kan søke sammen med andre godt væpnede grupperinger ledet av lokale krigsherrer som er misfornøyd med at de ikke ble tatt med i den nye ledelsen av landet.

En av de farligste er den tidligere geriljalederen og statsministeren Gulbuddin Hekmatyar som nå skal være tilbake i Afghanistan etter flere års eksil i Iran. Han fisker i rørt vann og kan skape problemer for regjeringen.

Det gjør ikke situasjonen enklere at amerikanerne i sin iver etter å skaffe seg støtte blant lokale krigsherrer i kampen mot Taliban har forsynt flere av dem med våpen. I et land hvor lojalitet kan skifte over natten er dette farlig spill.

Store områder av Afghanistan trenger hjelp utenfra for å unngå sult. Bildet er fra det fjerntliggende Bonavash-området (Foto: APTN).

Kan hindre kaos

USA har gått sterkt imot å utvide mandatet til den internasjonale sikkerhetsstyrken i hovedstaden til også å gjelde andre deler av landet.

Nå har Pentagon signalisert at den internasjonale styrken både kan utvides og at soldater kan stasjoneres utenfor Kabul for å bedre sikkerheten.

Amerikanernes feilbombinger med tap av sivile liv har også ført til mye lokal misnøye med president Hamid Karzai, som støtter seg nettopp til USA i arbeidet med å få landet på fote igjen.

Afghanistan er totalt utarmet etter flere tiår med krig og naturkatastrofer. Verdenssamfunnet har lovet hjelp, men lite konkret er skjedd. De landene som har lovet bidrag, har sviktet, og nå begynner verdens humanitære interesse å vende seg fra Afghanistan og mot det sørlige Afrika.

Blir afghanerne enda en gang overlatt til seg selv, ligger alt til rette for et nytt kaos.

Krigsherrer som Rashid Dostum i nord, Gul Agha i sør, Karim Khalili i det sentrale Afghanistan og Mohammad Fahim i nordøst kan finne på å glemme den støtte de har lovet sentralregjeringen i Kabul.

En av de største utfordringene for president Karzai er å nøytralisere de militære styrkene til de lokale lederne og kanalisere dem inn i en nasjonal hær.

De utgjør nærmere 200.000 soldater som enten må integreres i en slik hær eller demobiliseres. En nasjonal hær må bygge på afghansk lov og myndighetenes autoritet i stedet for personlige bånd. Men til nå er verken størrelsen på hæren, den rolle den skal spille eller kommandostruktur utarbeidet.

Den hæren som nå blir organisert er liten og representerer ikke Afghanistans etniske mangfold.

Mohammad Fahim sitter i Afghanistans regjering, men er også en mektig krigsherre (Foto: Darren Whiteside/Reuters).

En indre trussel

Den ene av Karzais tre visepresidenter er Nordalliansens Mohammad Fahim. Han skal ha nærmere 3000 stridsvogner og 500 pansrede personellkjøretøy nord for Kabul og i Pansjir-dalen.

Bare i hovedstadsområdet skal han kontrollere om lag 10.000 mann som han gjerne vil ha som kjerne i en ny nasjonal hær.

At han holder dem i hovedstaden også etter at USA og den internasjonale styrken har overtatt ansvaret for sikkerheten, kan ikke tolkes som annet enn et ønske om å vise styrke.

Fahim vil ha en nasjonal hær på 200.000 mann, amerikanerne mener 60.000 er nok, mens andre igjen har foreslått 30.000. Poenget er at en slik hær effektivt må kunne ta seg av trusler mot staten, men ikke være så stor at den selv truer staten om den skulle bli kapret av en etnisk gruppe.

Dersom Fahim skulle finne på å bruke sine menn i et kupp, er det ingen som effektivt kan stoppe ham. Forholdet mellom president Karzai, som er pashtun, og Fahim, som er tadsjik, har da også skapt bekymring i omverdenen.

Det har gått så langt at Fahim har rykket ut med nye bekreftelser på sin lojalitet til presidenten. Men Afghanistan er Afghanistan, og uten en velorganisert samfunnsstruktur er ingen lojale bånd verken sikre eller hellige.

Ro og stabilitet er forutsetningen for en gjenoppbygging av Afghanistan, en gjenoppbygging som ikke er mulig uten enorm internasjonal innsats. De neste to årene blir avgjørende.

Da skal grunnlaget legges for et nytt politisk og økonomisk system som forhåpentligvis vil omforme Afghanistan til et land der innbyggerne kan leve i fred med hverandre.

Dessverre er det mye som kan gå galt.

(NRK)