Terror - splitter og forener

Av Brussel-korrespondent Cathrine Løchstøer

FRYKT: Både europeere og amerikanere føler seg som målskiver (Arkivfoto: Reuters/Sean Adair).

Diskusjonen handler om faren for nye terrorhandlinger mot vestlige land og dreier seg både om hvor effektivt et militært angrep på Irak vil være, og om hvilken forankring det bør ha i folkeretten.

På begge disse punktene er de fleste europeiske land uenige med USA, selv om ingen hevder noe annet enn at det ville vært en lettelse å bli kvitt det sittende regimet i Bagdad.

Det er nettopp i analysen av virkemidlene at europeerne skiller lag med amerikanerne. Her gjør ikke 11. september noen forskjell.

Året som har gått siden terrorangrepet mot USA, har bare understreket de forskjellene mellom Europa og USA som lå der fra før. Men situasjonen er likevel helt annerledes.

Behovet for aktiv innsats mot internasjonal terrorisme oppleves som akutt på begge sider av Atlanterhavet. Meningsforskjeller på dette området får større konsekvenser enn før. Dermed er også ønsket om å finne løsninger større enn før, både i USA og Europa.

Bush-omvei til slutt

PÅ BØLGELENGDE: Tony Blair står nærmere George W. Bush' Irak-politikk enn de andre EU-stormaktene.

Dette preger de diplomatiske utspillene rundt årsdagen for 11. september. USAs president George W. Bush har forstått at han må gå en mye lengre diplomatisk distanse enn han i utgangspunktet var forberedt på, selv om det ikke innbærer at han vil oppgi sitt forsett - å fjerne president Saddam Hussein.

Han innser at EU, som samler de fleste av USAs militære samarbeidspartnere, har en hovedrolle som politisk medaktør i krigen mot terrorisme, fordi denne krigen er en krig om verdier.

Da er det landene i EU som står USA nærmest. Det er disse landene som sammen med USA og Canada utgjør "Vesten", i betydningen verdifellesskap. Det er i denne forstand, som den tydeligste og mektigste representant for dette verdifellesskapet, at USA er hovedfienden for terroristene i Midt-Østen.

Om akkurat dette er det ingen analytisk uenighet over Atlanteren.

Det er fortsatt vesentlig for USA å ikke støte fra seg Russland og Kina, men EU-landene står i denne sammenheng i en særstilling som politiske partnere. Og europeerne vet det, men de har svak evne til å samle seg i utenriks- og sikkerhetspolitikken.

Som fellesskap liker ikke EU realpolitikk – dette at prinsipper av og til må settes til side for at avgjørelser skal kunne tas.

Folkeretten

SIER NEI: Både Gerhard Schröder og Jacques Chirac er skeptiske til krig mot Irak, i alle fall foreløpig (Foto: Scanpix/AP).

I denne situasjonen har EU som fellesskap besluttet å legge avgjørende vekt på de folkerettslige sider ved en militæraksjon mot Irak, mens medlemslandene hver for seg har sterkt sprikende synspunkter på hva som kan og bør gjøres.

De har alle realpolitiske interesser som dikterer deres bilaterale forhold til USA.

EU henviser til FNs sikkerhetsråd som det eneste kompetente organ i spørsmålet om en militær intervensjon. USA deler ikke europeernes tro på en internasjonal rettsorden, ganske enkelt fordi landet ikke vil oppgi muligheten for å sette amerikanske hensyn først, uavhengig av prinsipper.

Det er her den akutte situasjonen rundt Irak kan knyttes direkte til det videre spørsmålet om forholdet mellom Europa og USA etter 11. september.

EU slutter også opp om FNs nyetablerte internasjonale straffedomstol, mens USA bekjemper den. Kampen om domstolen foregår på samme arena som diskusjonen om et angrep på Irak - terrorismens og krigshandlingenes arena.

Mens de europeiske regjeringene i fellesskap forsøker å finne en felles holdning til president Bush’ måte å drive krig mot terrorisme på, trer et gammelt mønster frem igjen etter 11. september.

Storbritannia og Frankrike er på kollisjonskurs i spørsmålet om et angrep på Irak, ut fra et svært forskjellig forhold til USA.

Statsminister Tony Blair har lagt seg tett opp til USAs holdning til Irak, mens president Jacques Chirac sender stadig sterkere verbalt skyts mot Washington.

Valgkampen i Tyskland bidrar til at dette er viktig. Forbundskansler Gerhard Schröder har av angst for å lide samme skjebne som Lionel Jospin i sommerens franske presidentvalg, bestemt seg for ikke å glemme venstresiden. Han tar utvetydig og krasst avstand fra USAs krigsplaner og havner dermed i samme posisjon som Frankrike.

Gjenopplivet akse

Den gamle aksen Paris-Bonn er dermed gjenopprettet, om enn bare for en stund - kanskje bare frem til valget i Tyskland 22. september. Men det vil merkes.

Aksen Paris-Bonn har tradisjonelt vært den drivende i EU-samarbeidet, og Frankrike har ikke funnet seg til rette siden det gjenforente Tyskland etablerte et solid forhold også til Storbritannia.

Trekanten London-Berlin-Paris kan ikke fungere som motor så lenge Storbritannia reserverer seg mot vesentlige deler av EU-samarbeidet.

Endringene i EUs indre maktbalanse skjer like før unionen skal utvides til å omfatte nye land i Sentral-Europa som alle har et nyslått forhold til USA. Disse landene klemmes mellom EUs og USAs krav om lojalitet.

USA kan ikke tøye sitt lojalitetskrav så langt at det skaper sprekkdannelser i NATO. Men nettopp medlemskapet i forsvarsalliansen er det som gjør det mulig å løse opp det anstrengte forholdet til USA.

Forsvarsbudsjettene er det europeerne kan svare USA med etter 11. september.

De må ta stilling til hva 11. september krever av beredskap. De er enige i at trusselen mot Vesten er utvidet som følge av katastrofen i New York.

Må bruke penger

Ingen land i Europa er i nærheten av å øke budsjettene så mye som USA. Men de ser økt forsvarsinnsats som nødvendig dersom det skal være mulig å opprettholde tanken om større militær slagkraft i EU.

Det dreier seg om troverdighet på europeisk side, men også om NATOs fremtid.

Hvis ikke europeerne følger med, distanseres de så avgjørende av USA på utstyrs- og teknologisiden at NATO-samarbeidet ikke lenger vil ha noen mening.

Et ja til økt forsvarsinnsats fra Brussel kan være den replikken til Washingtons enetale, som gjør at dialogen over Atlanteren føres videre.

NATO er forumet der amerikanere og europeere møtes. Det er der de kan snakke om strategier mot terrorisme. Det gjenstår å se om de bruker anledningen under toppmøtet denne høsten i Praha.

En omfattende opinionsundersøkelse som ble offentliggjort i uken før årsdagen for 11. september, viser at europeerne i langt større grad enn amerikanerne tilskriver USAs egen utenrikspolitikk noe av skylden for angrepet på World Trade Center og Pentagon.

Samtidig går de nesten like sterkt inn for et angrep på Irak som amerikanerne, dersom USA har FN og sine allierte i ryggen. Og nesten like mange amerikanere som europeere er motstandere av et angrep dersom USA forsøker seg alene.

På begge sider av havet topper internasjonal terrorisme listen over de største trusler folk i dag mener seg utsatt for. Resultatene vitner om at folk i Europa og USA føler et skjebnefellesskap som målskive.

Der ligger det en invitasjon til overnasjonal og transatlantisk realpolitikk.

(NRK)