- Du har tre minutter på deg

Av tidligere USA-korrespondent Ole Torp

Et satellittbilde tatt 11.43 amerikansk tid 12. september 2001 viser et hull hvor World Trade Center stod. (Foto: Space Imaging)

Toget stoppet i New Jersey med utsikt til Manhattan. Passasjerene på det gry-tidlige morgentoget stirret over mot den tykke røyken som sakte steg opp fra Nullpunktet på Manhattan.

Det var to døgn etter terror-angrepene, ett av de første togene som kom inn etter at New York hadde vært stengt av for all innkommende trafikk. Flere av passasjerene gråt. Noen bannet. Alle hadde et nærmest vantro uttrykk i ansiktet.

Slik kom jeg som NRK-korrespondent inn i New York denne dagen for et år siden, og først senere - når en fikk tid til å puste etter all jobbing - forstod en jo at det var ikke bare røyk som slo opp mot den klare høstluften:

Det var sot og aske - av kontormøbler og papirer og byggematerialer. Og av mennesker.

Dagen startet rolig men endte svært hektisk for USA-korrespondent Ole Torp. Her rapporterer han direkte på Dagsrevyen fra taket på en av skyskraperne i nærheten av World Trade Center 13. september 2001. (Foto: NRK)

"Slow newsday"

11. september 2001 var en "slow newsday" i USA. Ingenting spesielt skulle skje, ingen utspill var ventet fra Det hvite hus.

I Norge hadde det vært stortingsvalg dagen før, og av den politiske situasjon hjemmefra forstod jeg at det kanskje ikke var utenriksstoffet som ville få størst oppmerksomhet i NRKs radio- og TV-sendinger. Det skulle noe til før en kunne vente å komme på luften denne dagen.

Så jeg bestemte meg for å ta det med ro på morgenkvisten - lese avisene hjemme, pleie familien.

- Ser du på TV?

United Airlines rute 175 på vei mot World Trade Center. Klokka 9.03 krasjer det rett inn i sørtårnet. (Arkivfoto: Reuters/Sean Adair)

Rett før klokken ni ringte telefonen. Det var Joar Hoel Larsen, vakthavende utenriksreporter i radioen hjemme. Kort spørsmål, rett på sak:

- Ser du TV?

Jeg svarte som sant var, at jeg faktisk så barne-TV sammen med min datter.

- Du har tre minutter før du skal gå på luften. Et fly har nettopp krasjet i World Trade Center, kom den kontante beskjeden fra NRK-desken.

Etter en lyn-kort oppdatering gikk vi på luften i radioen Dagsnytt-sending klokka 15 om hva som var skjedd - med det lille vi visste tok vi forbehold om at det kunne være en ulykke.

Teknikeren på Marienlyst satte meg videre til "Her og nå" på Tyholt i Trondheim, produsenten der gav beskjed om at jeg skulle på ca. kvart over.

Fly nummer to

- Sett meg på luften med en gang! Det er et fly til! Dette er ikke noen ulykke!, ropte Ole Torp til Her og Nå-produsenten. (Arkivfoto: Reuters/Sean Adair)

Da så jeg på min fjernsynsskjerm at fly nummer to traff:

- Sett meg på luften med en gang! Det er et fly til! Dette er ikke noen ulykke!

Deretter var det bare å hive seg rundt. Et tredje fly smalt inn i forsvarsdepartementet Pentagon - bare ca 20 sekunders flytid fra NRKs Washington-bolig.

Vi så røyken. Hørte sirenene. Så begynte ryktene:

En bilbombe utenfor utenriksdepartementet. Museene på The Mall i flammer. Det hvite hus evakueres. Nytt flystyrt - i Pennsylvania.
Noe riktig - noe galt.

Og mens vi strevde med å sortere rykter fra virkelige nyheter ble alle offentlige bygninger i Washington tømt for folk. Store deler av den amerikanske hovedstaden ble evakuert. De ringte fra barnehagen og bad oss komme og hente barna.

Var det krig?

Ingen visste. Ingen forstod i disse dramatiske timene annet enn at noen brukte fly med skrekkslagne passasjerer og med drivstofftankene fulle av brennstoff - til raketter, masseødeleggelsesvåpen, mot sivile mål. Hva var neste mål?

Ville tilstander

Klokken 10.05 styrtet sørtårnet i World Trade Center sammen. Kort tid etter, klokka 10.28, styrtet også sørtårnet. (Arkivfoto: Reuters/Jeff Christensen)

I kringkastingssentrene i Washington rådde ville tilstander. TV-folk fra hele verden forsøkte å skaffe linjer for å rapportere hjem. Noen prøvde å lure seg til tid på satellitten man bruker til å overføre stoff og direkterapporter.

Ingen visste de første par timene hva de egentlig kunne rapportere annet enn at tusenvis av mennesker måtte ha omkommet i New York og i Washington. 50.000 mennesker arbeider i World Trade-senteret. Hvor mange hadde omkommet da de var på vei til jobb denne morgenen?

Tårnene styrtet, og Washington-korrespondentene kalkulerte:

Reise til New York - og dermed risikere å sitte i uvisse i en bil ved neste angrep? Eller bli i Washington og rapportere fra hovedstaden?

Før noen fikk tatt noen beslutning, gav svaret seg selv:

New York stengte. Alle broer, veier, tunneler ble lukket. Luftrommet tømt. Det ble umulig å komme inn på to døgn. Bare dem som allerede var der, kunne rapportere derfra.

Drosje fra New Orleans

En kollega fra BBC i Washington var reist til Nicaragua for å lage forhåndsreportasjer før valget der. Han leide en bil for å kjøre til New York. En annen tok drosje fra New Orleans. En norsk kollega kjørte fra Vestkysten, i ett strekk. Byttet bare om å kjøre med TV-fotografen når en av dem likevel skulle på WC.

Toget var det første som kom i gang fra Washington. Klokken fire om morgenen, på Union Station, var der tungt bevæpnede vakter og en raskt opprettet blodgiversentral i den vakre avgangshallen.

Det var få passasjerer på toget. Som resepsjonisten sa på hotellet i New York:

- Sjekke inn? Alle andre sjekker ut herfra!

- Har du sett min mann?

En mann dekket av støv vandrer med stresskofferten sin i gatene rundt World Trade Center etter at tårnene har kollapset 11. september 2001. (Arkivfoto: Reuters/Shannon Stapleton)

Røyken, altså soten - la seg over hele Manhattan. Folk jublet hver gang de så en brannbil. Folk gav penger til Røde Kors. I kvartalene rundt Nullpunktet gikk pårørende rundt med bilder av sine kjære:

- Har du sett min mann? Har du sett min datter? De jobbet i tårnene...

Og likevel, uptown i New York gikk livet sin vante gang:

Full servering på uterestaurantene der folk nøt de siste streif av sol disse vakre høstdagene. Pene piker i siste mote vrikket forbi. Og etterhvert: Stadig flere i rødt, hvitt og blått.

Unntakstilstand nede i byen. Hipt storbyliv oppe i byen. Kontrastfylt, men et signal:

De skremmer ikke oss. Vår livsførsel kan ikke terroriseres. Dette er New York - byen som aldri sover, og som aldri lar seg kue.

Dette er byen som er grunnlagt nettopp på drømmen om en bedre morgendag.

(NRK)