Øst-vestaksen i terrorismens tegn

Av Moskva-korrespondent Hans-Wilhelm Steinfeld

KRIG: Russland hevdet før 11.september at deres krig i Tsjetsjenia var mot grupper kontrollert fra Afghanistan.

Osama bin Laden har gitt motstanderne fra den kalde krigen noe å enes om. Det var ingen selvfølge.

I slutten av mars 2001 målbar det russiske sikkerhetspolitiet FSB synet om, at Afghanistan huset et senter som samordnet virksomheten til radikale, islamske kampgrupper.

Overfor NRK sto FSB-general Aleksander Sjdanovitsj frem med dette.

Russland talte utover våren 2001 med stigende røst om at dette senteret samordnet det som skjedde inne i selve Afghanistan, i Tsjetsjenia, på Balkan og i Midtøsten rundt Israel.

FSBs operative sjef i Tsjetsjenia sa til NRK han hadde etterretningsbevis for at leiesolater fra de arabiske land ledet separatistene i kamp mot de russiske styrkene i Tsjetsjenia.

FSB var så konkret orientert på stedet, at det ble vist til den nordiske brigaden i Bosnia som tilsvarende hadde isolert slike leiesolater i sitt vaktområde sør for Doboj i 1999!

Vesten, med USA i spissen, avviste russernes påstander med at President Vladimir Putin bare søkte en unnskyldning for måten han kriget på i Nord-Kaukasus.

Israel festet derimot lit til russernes påstander. Utenriksminister Shimon Peres uttalte at ingen stat i verden forstår terrorismens art så godt som Russland. Uttalelsen falt i slutten av august i fjor, like før Statsminister Ariel Sharon besøkte Moskva.

SKJØNN FORENING: George W. Bush og Vladimir Putin har gitt uttrykk for at de kommer godt overens (Foto: Reuters).

"Something happened"

New Yorkeren Joseph Hellers berømte bok-tittel rammet hans hjemby den 11. september i fjor. Brooklyn-forfatteren skrev enda tidligere den verdensberømte verdenskrigs-romanen "Catch 22" om krigens uavvendelige og livstruende vold.

Denne boken hadde fanget opp den bisarre, logiske effekten som Al Qaidas formodete angrep på New York og Pentagon også skulle føre med seg på østvest-aksen.

For plutselig begynte USA å tro på Russland.

Først trodde imidlertid ikke Russland stort på USAs oppriktighet. Dette viste seg svært tydelig da USA startet arbeidet med å spørre seg for om adgang til baseområder i de tidligere sovjetrepublikkene Uzbekistan og Tadsjikistan.

På rekke og rad erklærte den russiske forsvarsminister, utenriksminister og generalstabens sjef at USA ikke burde gis militær adgang til Russlands geopolitiske bakgård. Sin vane tro hastet ikke akkurat president Vladimir Putin frem i rampelyset for å tilkjennegi sitt syn.

21. september i fjor tok en av Russlands beste utenrikspolitiske kommentatorer - Dr. Otto Latsis - til pennen. I avisen Izvestia tok han Putin for seg retorisk, ved først å si at han minst av alt ville belaste presidenten med råd i konkrete spørsmål.

Så tok han Putin etter nesen med på en ferd gjennom alle Putins tvilende stunder siden ”Kursk”-forliset og andre anledninger der Kreml-lederen hadde vist svak evne til rask og klar reaksjon.

Otto Latsis stilte spørsmål ved hvilken del av verden Russland ønsket å tilhøre.

1980- og 90-tallets kanskje beste politiske penn i Moskva minnet Putin om hva 11. september var for amerikanerne, og avsluttet:

BOMBING: Russland gav USA råd før angrepene i Afghanistan startet.

”Det betyr at Russland ikke kan sette seg på sidelinjen når Verden med stor V går til krig mot en fiende vi kjenner så altfor godt fra før.”

Sekretær Vladimir Rusjailo i Russlands nasjonale sikkerhetsråd snakket til NRK i Dusjanbe to dager før USA startet bombing inne i Afghanistan. Russland var nå brakt nølende på linje med USA.

Til gjengjeld var Kreml nå ivrig etter å ta igjen det tapte. På spørsmål fra NRK om den nye alliansen mot internasjonal terrorisme vil føre USA og Russland tilbake til det varme allianseforhold som rådde i 1945, svarte Rusjailo, at "jeg tror kanskje det."

"De saler langsomt opp men rider raskt!" lyder det russiske ordtaket som dekker adferden fra et år tilbake. Med Russland i ryggen dempet både USA og NATO-landene sin kritikk av krigføringen i Tsjetsjenia.

En kjent fiende

"En fiende vi kjenner altfor godt fra før", hadde Otto Latsis skrevet 21.september, og før USA startet bombingen to uker senere, hadde russiske militære gitt amerikanerne råd. Det ville vært utenkelig noen fattige år tidligere.

En tidligere stabssjef for de sovjetiske landstridskreftene inne i Afganistan sendte sine amerikanske kolleger et åpent brev. Summert opp i punkter var budskapet dette:

- Sovjetunionen hadde 120 000 soldater inne i Afghanistan, som ble rotert friske inn hvert år.
- Sovjetarmeen kontrollerte alle byer, hovedveier og veikryss.
- Geriljabasene lå så utilgjengelig til, at angrepshelikoptere ikke kunne brukes fordi de ble skutt ned for lett.
- Mobile kjøretøyer kunne sjelden bevege seg nærmere enn 50-60 km fra geriljabasene.
- Deretter måtte hver sovjetsoldat stige ut og bære en oppakning på 50-60 kg og gå i tre døgn før han så kamp.
- Til sist vurderte Sovjetunionen taktiske atomvåpen – slagmarkvåpen – mot basene, men fant at dalsluktene de lå i, var for trange til at selv slike våpen hadde sin virkning.

Sovjetunionen hadde en omfattende etterretningsjeneste av afghanske allierte på bakken. Til tross for dette drev russerne forgjeves klappjakt i ti år på geriljageneralen Masood nordøst for Kabul i Pansjer-dalen, ”Fem løvers dal”.

I bunnen for det hele lå tilsynelatende en uvanlig velvillig advarsel om hvilke praktiske vansker russerne selv slet med inne i Afghanistan før de trakk seg ut i 1989.

Brevet kunne også tolkes som et råd om ikke å engasjere seg der, siden Vesten bare sto rustet til å mønstre rundt 5000 mann i Afghanistan, mot de 120.000 russerne hadde holdt der hvert år.

Men russerne hadde fått stifte bekjentskap med sine tsjetsjenske fiender, også. I 1999 hevdet FSB at tsjetsjenske terrorister sprengte bolighus i Moskva og i Volgadonsk med 300 drepte.

T-banestasjonen på tungt trafikkerte Pusjkin-plassen gikk i luften her i Moskva, i mars i fjor sprengte de grønnsaksmarkedet i Mineralnye Vody i luften en lørdags morgen - med noen og førti drepte som resultat.

Fare for spredning

Sett med Kremls øyne ble det nødvendig å kreve militær aksjon mot Pankisi-fjellområdet nord i Georgia etter 11. september i fjor.

Russland påstod at tsjetsjenske gerljasoldater og arabiske leiesoldater søkte ly der, sør for de skyhøye og utilgjengelige Kaukasus-fjellene som danner grensen mellom russiske Tsjetsjenia og Georgia.

TRENING: Georgias forsvarsminister lytter til USAs major David Grosso på en treningsbase utenfor hovedstaden Tbilisi i august (Foto: David Mdzinarishvili/Reuters).

Det russiske kravet ble satt usedvanlig plumpt frem: Putin foreslo at de paramilitære mannskapene fra Russlands katastrofeministerium skulle få gå inn og repatriere tsjetsjenske flyktninger med makt.

Georgias president Eduard Sjevardnadze forstod selvsagt straks at både hans regime og hans stat ville være frosset ut av det gode, internasjonale selskap, hvis han lot russerne gjøre noe slikt.

Som utenriksminister i Sovjetunionen så han hvordan landets styrker brukte nervegass mot hans egne, demonstrerende landsmenn i Tblisi den 9. april 1989.

Russisk tvang mot tsjetsjenske flyktninger i Pankisi-dalen ville bety slutten på medlemskap i OSSE, kjempetrøbbel med FN og pariastatus i Vesten for Georgia.

I stedet kom de amerikanske Green Berets inn og trente opp georgiske tropper til å jakte på hva USA fant det opportunt å kalle mistenkte Al Qaida-medlemmer i Georgia. Få, om noen, er pågrepet til denne dag.

Nå i slutten av august ble landsbyer i Pankisi bombet. Georgia og USA anklaget Russland for bombingen, men Russland benektet.

27. august bad Georgias utenriksminister om at OSSE måtte sende inn vestlige observatører med trening fra Kaukasus-regionen, for å bidra til upartisk evaluering av det som skjedde i Kaukasus-staten.

Kjeppen og gulroten

USAs politikk vis à vis Russland er ikke mer nyskapende enn at de gamle amerikanske begrepene "the stick & the carrot" er tatt i bruk. Kynisk summert opp består disse i følgende:

Hvis Russland støtter alliansen, sørger USA for å befeste Russlands fotfeste som fullt medlem av G7, som ble til G8 etter den 11. september i fjor. Russland ble premiert og opptatt som fast medlem i gruppen av verdens rikeste industriland.

Konkret er russisk medlemskap i G8 selvsagt meningsløst utfra rene økonomiske kriterier. For eksempel har Yukos-sjefen Mikhail Khodorkovskij sagt til NRK at han tror russisk produktivitet ligger omkring 30 ganger under EUs.

Eduard Shparkovskij mener tallet er nærmere 70 ganger under. Han leder den store Jeep-fabrikken i byen Uljanovsk ved Volga og jobbet før hos McKenzie i New York.

Kjeppen til amerikanerne er denne: Hvis Russland ikke støtter USA, så kan Russland bli ignorert av USA før aksjon tas, fordi landet nå er så svakt! Dermed ville Kreml få demonstrert hvor devaluert makten er blitt siden 1991, - fra supermakt til ”bare” en stormakt.

Når russisk presse stadig kaller fedrelandet for ”Et Øvre Volta - med atomraketter!” fremstod tanken på en slik tydeliggjøring som ytterst ubehagelig for Putin i september ifjor.

Anstøtsstenen Irak

Det siste året har president Vladimir Putin signalisert til sin amerikanske kollega, at Russland ser det som uakseptabelt dersom USA går til krig mot Irak for å få fjernet Saddam Hussein.

Russland har fortsatt Sovjetunionens klientforhold til Irak, ikke minst ved våpeneksporten sin. Georgij Mirskij ved det kjente IMEMO-instituttet i Moskva er en av Russlands fremste Irak-forskere.

Han mener Russlands motstand mot USAs planer styrker russiske forretningsinteresser i Irak, også når Saddam en gang er borte fra Bagdad.

Mirskij sier Irak ville vært styrtrikt dersom ikke Saddam Hussein hadde ført sine blodige og kostbare kriger mot først Iran gjennom ti år, siden mot Kuwait og endelig mot USA da Gulfkrigen startet 14. januar 1991.

VILLKATT: Nord-Koreas leder Kim Jong-il gjestet i august på ny Russland, som han gjorde det i fjor (Foto: Kyodo/AP).

I Moskva pekes det på skepsisen i NATO mot USAs Irak-planer i dag, og at dette nå bør utnyttes av Russland. Slikt er ikke ufarlig for Putin. Mellom 1979 og 1981 mislyktes Kreml-lederne totalt da de prøvde å utnytte et nokså splittet NATO i striden om mellomdistanse-rakettene i Europa.

De siste månedene har President Vladimir Putin imidlertid vist ny interesse for en mer selvstendig og offensiv markering i forhold til USA når det gjelder posisjonering også i Asia.

Møtet med Nord-Koreas autoritære hersker i Vladivostok nylig bærer med seg små, men viktige tegn på en mer aktiv russisk politikk. Putin inviterte Kim Jong-Il til Russland for å si at han ønsker å forbinde begge de to koreanske statene med Europa gjennom Russland – ”ellers gjør Kina det!”

”Villkattstaten” Nord-Korea får dermed opptre i dialog med USA-allierte Russland, til USAs stilltiende irritasjon, og uten at Kina henrykkes nå mens landet sliter med sitt geriatriske topplederskap.

Snart ett år etter at den store alliansen oppstod på øst-vestaksen, er det toleransegrensen tøyes langt mellom USA og Russland, dersom president George W. Bush velger å føre pekefingeren lenger nedover listen over villkatt- eller terrorist-stater, og finner sitt neste mål i Irak.

(NRK)