– Ja, det dreier seg både om innhold, en ny kvinnelig bevissthet, og om form, sier Anne Birgitte Rønning.
- Showalters poeng er at man har nådd fram til en situasjon hvor kvinnen selv kan søke etter sin kvinnelighet uten å være bundet av den mannlige forståelsen av hva en kvinne skal være.
I den feminine fasen er man i alle fall tilsynelatende konforme mot menns forestillinger om hva kvinnelighet er. I den feministiske fasen er man mer bundet i et antagonistisk forhold – et kampforhold mellom stridende parter.
Ikke lenger bundet av menns bilder
Mens det som skjer fra 1920 og utover er at en del slag er vunnet og at det går an for kvinnene å skrive fram kvinnelighet på måter som springer ut fra kvinners egne erfaringer, ikke menns forestillinger om kvinnen.
For Showalter ble det imidlertid et problem at ikke alle kvinnelige forfattere skrev om kvinneerfaringen slik hun tenkte seg den.
Woolf et problem for Showalter
For eksempel blir Virginia Woolfs forfatterskap problematisk fordi hennes kvinneskikkelser blir for innadvendte, passive og selvutslettende og også fordi den tradisjonelle fortelleren utviskes.
Den norske litteraturforskeren og feministen Toril Moi gikk til angrep på Showalter for dette og hevdet at hennes jakt på den kvinnelige erfaringen er fanget inn av en altfor realistisk lesemåte.