4. Kristeva og modernismen

– Den feministiske kritikken har beveget seg mot en større interesse for form. Den har kommet mer på banen i forhold til den øvrige litteraturvitenskapen, sier Anne Birgitte Rønning.

Hun innrømmer at det tidligere ble brukt mot feministisk litteraturteori at den satt med gammel teori. Mange mente den ga uttrykk for en gammeldags litteraturforståelse, ved ensidig å fokusere på kvinnelig erfaring - om bøker gjenspeilte kvinners virkelighet.

Modernismen kvinnefiendtlig?

- Teoriene om forholdet mellom modernisme og det kvinnelige er imidlertid vidt forskjellige: Noen hevder at modernismen er kvinnefiendtlig, at dens autonomi-estetikk er nok et forsøk på å stenge kvinner og kvinnelig erfaring ute fra den mannlige institusjonen.

Dette synet ble blant annet fremmet av de innflytelsesrike forskerne Sandra Gilbert og Susan Gubar i boken No Man’s Land (1988).

Massen = kvinnen?

En mannlig litteraturforsker med blikk for kjønn og makt, Andreas Huyssen, tolker også modernismen som et elitistisk forsøk på å distansere seg fra massene.

Han påpeker hvordan massene i en del sentrale formuleringer av den modernistiske estetikken sammenliknes med kvinnen og gis spesifikt kvinnelige egenskaper, oppfattet som både truende og underlegne.

Det kvinnelige i modernismen

På den motsatte siden har vi de som undersøker om det ligger noe spesifikt kvinnelig i modernismen.

Her finner vi for eksempel psykoanalytikeren og litteraturforskeren Julia Kristeva, som peker på at litteraturen, skriften og i særdeleshet den modernistiske skriften fanger opp noe annet og arbeider på en annen måte enn vanlig språkbruk og tradisjonell velformet prosa.

Språkets to dimensjoner

Språket har to dimensjoner eller disposisjoner: Kristeva bruker psykoanalytikeren Lacans begrep ”det symbolske” om språket som sosial kode og norm, som struktur og syntaks.

Selv utarbeider hun begrepet ”det semiotiske” for den dimensjonen av språket som er knyttet til kroppslige impulser, til noe førspråklig.

Konkret viser det semiotiske seg i teksten i form av rytme, klang og pust, avbrytelser og strukturbrudd. All språkbruk, all betydningsskaping skjer i et samspill mellom disse to dimensjonene, men med ulik vekt.

Og det er et av Kristevas poeng at den modernistiske skriften, fordi den trekker mer på det semiotiske, kan fungere subversivt i forhold til loven, normen.

Det semiotiske: Barnets tap av mor

I Kristevas psykoanalytiske teori er det semiotiske knyttet til barnets tapte enhet med moren. Restene av den symbiosen er det som gir seg utslag i det semiotiske.

Det betyr for Kristeva ikke at det er kvinnelige forfattere som skriver den beste modernismen – Kristeva skriver like gjerne og ofte mer positivt om mannlige forfattere – men at det er en eller annen forbindelse til morskroppen som gjør den modernistiske estetikken mulig.

Kristeva mener også det ligger et subversivt potensial i det som er marginalt i forhold til samfunnsordenen. I denne marginaliteten plasserer hun bl.a. kvinnen eller moren. For den feministiske forskningen ble disse teoriene viktige inspirasjonskilder, og de henger også sammen med en generell dreining mot poststrukturalismen på 80- og 90-tallet.