9. Kvinners kritikk

– Ja, det er viktig. Norsk kvinnelitteraturhistorie har egne kapitler om kvinnelig litterær offentlighet der det fokuseres på kvinnelige anmeldere, som Margrete Vullum og Eugenie Kielland, opplyser Anne Birgitte Rønning.

Hun minner om at også de politiske kvinnesaksforkjemperne leste og diskuterte litteratur. På 1890-tallet var både litteraturen og kvinnesaken viktige i den offentlige debatten.

Bjørnson forandret standpunkt

– Leste disse kvinnelige kritikerne på en annen måte enn de mannlige?

– De hadde i alle fall synspunkter på kvinneskildringer i litteratur, og noen av dem fikk også et visst gjennomslag. Bjørnson forandret faktisk sitt standpunkt i sedelighetsdebatten som resultat av kvinnebevegelsen og kvinnenes lesninger av hans og andres litterære verk.

Flere kvinnelige kritikere leste også Ibsens Hedda Gabler som en troverdig skikkelse, mens de mannlige kritikerne ikke skjønte at hun var interessant – fordi hun ikke var representativ. Og de har rett i at hun ikke er representativ.

Brandes og Undset om Hedda

De kvinnelige kritikerne så likevel at hennes karakter kunne betraktesom et resultat av det institusjonelle fangenskap hun levde i. Mens Georg Brandes var helt knusende i sin dom over Hedda Gabler, som han mente var fullstendig uinteressant.

Sigrid Undset følger opp med en fryktelig ironisk dom over Hedda Gabler som ”skyter seg aldeles død med sin fars pistol”. Hun raljerer over hvordan menn kan la seg fascinere av slike håpløse kvinner.

Men det fantes altså kvinnelige kritikere i samtiden som så det spennende ved Hedda Gabler. Den senere endringen i vurderingen av stykket er nok preget av feminismen og dens interesse for kvinneskikkelser som utfordrer de stereotype kvinnebildene.

Lignende lesninger kan man også finne av for eksempel Arne Garborgs "Mannfolk" eller Christian Kroghs "Albertine". Så det fantes altså absolutt kvinner som leste litteratur, også i forhold til kjønn, lenge før 70-talls-feminismen.