3. Tre slagord om selvstendig kunstverk

– Hva betyr det at et verk er autonomt?

– Det betyr at det er selvlovgivende eller selvbestemmende, at diktverket sees som en gjenstand fristilt fra forfatteren, leseren og den verden det blir til i og handler om. Teksten gjøres til et slikt selvstendig objekt ved hjelp av tre slagord:

Tekstens og forfatterens mening

Det første kalles ”det intensjonale feilgrep”. Det sier at man ikke skal blande sammen tekstens mening med forfatterens mening, eller med den intensjon eller hensikt forfatteren hadde med å skrive verket. Hva forfatteren mener er likegyldig – teksten fungerer fint på egen hånd.

Verkets mening er ikke effekten

Det andre slagordet var ”det affektive feilgrep”, som sier at man ikke skal forveksle verkets mening med den effekt det har på leseren: Man skal ikke gjøre seg selv til en del av verket. Derfor skal man ikke ta utgangspunkt i erfaringen eller opplevelsen under lesningen, men gå direkte til teksten.

Et dikt skal ikke bety noe, men være

Det tredje slagordet er hentet fra et dikt av Archibald MacLeish: ”A poem should not mean/But be”. Dette slagordet sier at vi ikke skal være opptatt av diktverkets budskap eller sannhet, men av dets oppbygning og indre spenninger.

Verkets mening ligger i hvordan det dramatiserer eller organiserer en konstellasjon av elementer, betydninger, posisjoner. Et godt diktverk moraliserer aldri, men fremviser gjerne moralske konflikter som leseren selv må ta innover seg.

Hva skiller litteratur fra annen tekst?

Nykritikerne er veldig opptatt av det spesifikke ved litterære tekster, av hva som skiller dem fra alle andre typer tekster. Og det som ifølge nykritikerne kjennetegner litterære tekster er altså at de er spenningsfylte, at de hviler i seg selv mer enn at de peker ut mot verden.

Den litterære uttrykksmåten skal ikke konkurrere med sakprosa eller journalistikk eller dagligspråket, som alle er mye mer direkte refererende til den ytre verden. I stedet skal den gi leseren følelsen av tingenes konkrete nærvær, deres tinglighet, som Ransom kalte det.

Verket må isoleres for å få maks effekt

– Hvorfor må man kutte ut leserresponsen, slik tesen om ”det affektive feilgrep” sier?

– Tanken er at for å få den maksimale og rette effekten av verket, må leseren først isolere og studere dets oppbygning og nærlese teksten. Da må teksten først løsrives fra leserens umiddelbare opplevelse – ellers står effekten i fare for å bli for hedonistisk og subjektiv. Først når teksten er analysert, vil man kunne ha en ”ansvarlig” eller ”riktig” opplevelse av den.

Kompleksitet, vidd, ironi, flertydighet og spenning er honnørord som nykritikken bruker til å beskrive gode dikt. Diktene skal få leseren til å erfare slike spenninger – det er da diktverket gjør sterkest inntrykk på leseren. Så effekten på leseren kommer absolutt inn til syvende og sist.