– Nykritikken er opptatt av ironi og paradokser, men også av harmoni. Hvor kommer det harmoniserende inn i lesningen?
Publisert 21.06.2002 09:57.
– Ironiene og paradoksene, motsetningene i teksten, skulle balansere hverandre. Diktverket ble sett på som en organisk helhet, sier Erik Bjerck Hagen.
- Det var et viktig teoretisk-metodisk begrep som nykritikerne overtok fra Coleridge. Selv om Coleridge var romantiker, var han en inspirasjonskilde for I. A. Richards og nykritikken. Så forholdet til romantikken er komplekst.
Alle deler skal ha en funksjon
– Hva innebærer det at en tekst er en organisk helhet?
– Alle deler av et dikt skulle bety noe, ha sin funksjon, slik alle organer i for eksempel en menneskekropp har en funksjon i helheten.
Tekster er fulle av spenninger og paradokser, av konflikter mellom ulike deler. Likevel kan slike motsetninger og spenninger tolkes inn i en større helhet.
Forholdet mellom delene og helheten beskrives som enhet i kompleksitet - ”unity in complexity” – et slagord nykritikerne også hentet fra Coleridge. Helhet blir et veldig viktig estetisk kriterium, det at det ikke finnes overflødige elementer, løse tråder.
Hva gjør et verk godt?
– Dermed feller de verdidommer over hva som er gode og dårlige tekster?
– Ja, verdidommene er et element i nykritikken som også gjør den interessant for oss i dag. Spørsmålet om hva som gjør et verk godt har gått litt tapt i en del nyere litteraturteori.
For nykritikerne var ”unity”, ”complexity” og ”intensity” tre kriterier for hva som gjorde en tekst god: enhet, kompleksitet, intensitet – og spenning innenfor helheten.