9. Nærlesningens begrensninger

– Nei, alle tekster kan behandles nykritisk, mener Erik Bjerck Hagen.

- Fordelene er veldig lette å påpeke: Nykritikken førte til en helt ny og på mange måter revolusjonerende konsentrasjon om teksten selv, og om hvordan litterære verk er bygget opp.

Mange forbudsskilt

Metodens begrensninger sier seg også nesten selv: Nykritikken er en restriktiv lesemåte – man setter forbudsskilt på veien mot forfatteren eller inn i leserens affekter. Også mot alle former for subjektivitet eller livsanskuelser settes det forbudsskilt.

Er man interessert i å undersøke relasjonene mellom teksten og disse utenforliggende feltene, vil nykritikken fremstå som fryktelig restriktiv og innskrenket.

Nykritikken gir en renselse

Men det er ikke tvil om at alle som lærer disiplinen litteraturvitenskap burde gå gjennom en slik fase av rensende nykritisk refleksjon.

Hvorvidt man da forblir nykritiker resten av sin karriere er noe annet. Men uten en slik nykritisk renselse og disiplinering tror jeg ikke man blir noen god litteraturfortolker.

– Hva legger du i renselse?

– Med det mener jeg en konsentrasjon om det spesifikt litterære, det autonome, avgrensede verket.

Richards og Eliot viktige

– Hvilke av nykritikernes arbeider ser du på som aktuelle hvis man skal orientere seg i nykritikken i dag?

– En bok som Richards’ "The Principles of Literary Criticism" vil jeg si er en av de grunnleggende verkene i det 20. århundrets litteraturteori, en bok alle burde lese.

Richards begår selv det affektive feilgrepet, og han har en emosjonslære som bryter med nykritikken på interessante måter. Alle litteraturvitere burde også lese fem-seks essays av Eliot.

Viktige stemmer fra det dype sør

Av de mer sentrale nykritikernes verker er det vel en bok av Cleanth Brooks som har blitt stående som den viktigste, The Well-Wrought Urn (1947).

Men det er også verdt å se på John Crowe Ransom og Allen Tate, som er litt mer eksentriske og dypere sørstatsstemmer. Den som har ry som den beste nærleseren er Blackmur.

Blant nålevende amerikanske litteraturvitere skriver den store lyrikkspesialisten ved Harvard, Helen Vendler, klart i forlengelsen av en nykritisk tenkemåte.