En bolle med skorpioner

LYD OG VIDEO

Korrespondentbrevet 13. desember 2003

Hjelp | Mer lyd og video

ALT OM:

Korrespondentbrevet: Odd Karsten Tveit

Av Odd Karsten Tveit.

- Jerusalem er fremdeles en gyllen bolle fylt av skorpioner, sa fader Jerry da vi forleden møttes i den hellige byen. Dominikanermunken fra Irland, som har Det nye testamentet som spesialitet, er en skattet samtalepartner. Han bor i et kloster bare noen minutters gange fra den gamle bydelen, og deler gjerne en flaske vin og et godt måltid.

Odd Karsten Tveit (foto: NRK)

Den høye og kraftige faderen har sølvgrått hår og blå øyne, og ser absolutt ut som den professor han også er. Men når fader Jerry snakker, minner han mer om en råbarket sjømann enn en gudfryktig munk.

Beskrivelsen av Jerusalem som en bolle av gull, fylt av giftige kryp, er minst tusen år gammel. Det var en arabisk geograf som brukte ordene for å gi et billede av byen den gang. Han hadde for øvrig ikke sugd uttrykket fra eget bryst.

- Geografen skrev at sitatet var hentet fra Mosebøkene, men ingen har klart å finne spor av formuleringen i den hellige skriften, forklarte Fader Jerry under trivelig middag. Vi var som vanlig i The American Colony Hotel, Midtøsten-korrespondentenes fremste møteplass i byen.

Lyttepost

Hotellet, med det noe uvanlige navnet, er for oss korrespondenter en av de aller beste lyttepostene. Hit kommer mange interessante typer. At et fremstående reisemagasin i år kåret American Colony til Midtøstens beste hotell, har ikke gjort stedet mindre interessant. Hit kommer israelske, palestinske og utenlandske politikere. Her bor forretningsfolk og diplomater, hjelpearbeidere og religiøse ledere, etterretningsagenter og turister. Baren, restaurantene, den vakre borggården og haven er som oaser, ikke minst for oss som jakter på nyheter i Israel og i de okkuperte områdene.

Jerusalem (Foto: Scanpix)

Det sitter mye historie i de gamle steinveggene på American Colony, og fader Jerry kan beretningen om den staselige bygningen, som en gang var hjem for en palestinsk rikmann med fire koner. På slutten av 1800 tallet ble eiendommen overtatt av en kristen sekt. Fader Jerry kjenner også historien om sekten, og om den kvinnelige lederen fra Norge, som styrte menigheten som en eneveldig dronning.
Det var få i Jerusalem som kjente kvinnens historie. Ikke engang hennes barn viste at hun var døpt Anne Tobine Larsen Øglend. Etterkommerne var bare klar over at hun var født i Stavanger 16. mars 1842, at hun reiste med familien til USA som fireåring, og at hun der ble kalt Anna.

I USA ble Stavanger-jenta foreldreløs. Hun klarte seg likevel bra, og som tenåring giftet hun seg med en av Chicagos mest ettertraktede ungkarer, en rik advokat ved navn Horatio Spafford. De fikk det ene barnet etter det andre, fire jenter i alt, og levde et rikt og interessant liv i storbyen.

Katastrofer

Men så kom katastrofene. Først mistet familien store verdier i en bybrann i Chicago. Deretter druknet alle fire barna i en dramatiske skipskollisjon midt på Atlanterhavet. Barnas mor ble mirakuløst reddet, og mente at Gud med redningen ville vise at skaperen hadde en spesiell oppgave for henne. Oppgaven var å reise til Jerusalem, og i 1881 kom Anna og ektemannen, med to nye barn og en liten flokk likesinnede til Palestina, alle hellig overbevist om at Jesus skulle stige ned til Oljeberget samme år.

Men i stedet for å oppleve dommedag ble sekten grepet av den hellige staden, og de bestemte seg for å bli værende. Flere kom til, svenske, norske, britiske, kanadiske og amerikansk kristne, som alle så opp til Anna. Og om ingen i Jerusalem kjente til hennes barndom, så fikk de lære å kjenne Anna som voksen. Hun styrte sekten på basis av sine nattlige samtaler med Vårherre, og ingen våget å murre når Anna nektet sektens medlemmene medisiner eller legehjelp. Moder Anna innførte sølibat, også blant menighetens ektepar. Og hun utviklet det alle kalte den amerikanske kolonien til noe langt mer enn en bare en sekt.

Like før første verdenskrig kom til Jerusalem, ble Anna kjent med den beryktede tyrkiske pasja som den gang regjerte Palestina. Hun fikk til manges overraskelse pasjaens tillatelse til å drive sykehusene i byen. En ny plass i historien fikk Anna da britene erobret Jerusalem, i desember 1917. Det var nemlig Anna som sørget for at ordføreren tok med seg et hvitt flagg, et avrevet laken, da han overleverte bynøkkelen til de første forbausede britiske soldatene. Senere kom general Allenby og andre berømtheter til Anna hus. Den mest kjente, Lawrence av Arabia, ble etter hvert en hyppig middagsgjest.

Maria Bonnevie fikk sitt gjennombrudd da hun spilte i filmen "Jerusalem" av Bille August (foto: Scanpix)

Inspirasjon for Bille August

Men lenge før Den store krigen var Anna gjort udødelig gjennom litteraturen. I Selma Lagerlöfs Nobelprisbelønte roman om utvandrerne fra Dalarne, var Anna modell for Jerusalem-sektens leder. Og da Bille August for noen år siden laget filmen Jerusalem, ble den samme historien gjenfortalt på hvitt lerret, med stor kunstnerisk frihet.

Fader Jerry kjenner ikke bare American Colonys historie hotell ut og inn. Det er det alltid noe nytt å lære av denne kirkens mann. Ikke bare om Bibelen og Det hellige lands arkeologi, men også om dagens forhold i Israel og Palestina.

Ved siden av min irske venn oppsøker jeg også en annen mann, den brunøyde og muntre Munther, bokhandleren som holder til i et eneste rom i et anneks til American Colonys hovedhus. Munther er amerikaner, har egyptisk far og palestinsk mor, og er etter hvert blitt en skattet samtalepartner for mange journalister, diplomater og andre som arbeider i Jerusalem og traktene omkring. Dermed blir Munther også en nyhetssentral i seg selv, i denne knøtt lille bokhandelen han har.

Forleden gjorde Munther meg oppmerksom på en nytt verk på hebraisk. Den unge israelske forfatteren hadde det svært vanskelig med å få det publisert, og da han endelig skaffet seg en utgiver, nektet Israel største og dominerende kjede, Steimatzki, å selge boken.

- Jeg kunne tenke meg å få den oversatt til engelsk, sa Munther, og viste meg en artikkel i den israelske avisen Ha’aretz. "Sjekkpostsyndromet" var tittelen Liran Ron Furer valgte på beretningen om sin egen militærtjeneste. Med god oppdragelse og godt påbegynt utdannelse, kom den 18 år gamle israeleren til Gazastripen i 1996. Tre år senere reiste stabssersjanten fra det okkuperte Palestina som en sadist, et udyr som hadde gjort forferdelige ting med en hel rekke harmløse palestinere.

Avsky

"Av og til fikk jeg avsky mot disse araberne," skrev israeleren. Han bruker ikke ordet palestinere, men arabere, slik de fleste av hans landsmenn gjør. Den unge sersjanten fortalte han fikk særlig avsky for dem som forsøkte å være spyttslikkere, de eldre som kom til sjekkposten med et smil. "Hvis de virkelig irriterte oss, fant vi en grunn til å holde i timevis på sjekkposten. De mistet av og til en hel arbeidsdag, men det var den eneste måten de lærte på."

Stabssersjanten beskrev hvordan en av soldatene oppfant en lek når det kom palestinere til sjekkposten. Først så han på id-kortet, men i stedet for å gi det tilbake, kastet han kortet opp i luften. Soldaten fikk en egen rus av å se palestinerne hoppe ut av bilene for å plukke opp sine livsviktige papirer. Han kunne holde på et helt vaktskift med å kaste palestinske id-kort på bakken og le når eierne kavet for å finne det igjen.

Enda mer frysende lesning var forfatterens personlige bekjennelser. Han skrev: Jeg løp mot dem og slo en araber rett i ansiktet. Jeg har aldri slått noen så hardt på den måten. Han falt sammen på veien. Offiseren sa vi måtte sjekke papirene hans. Vi dro armene bak på ryggen og band dem med plastikkbånd. Så satte vi bind for øynene så han ikke skulle se hva som var i jeepen.

Da jeg plukket ham opp fra veien piplet blodet fra leppene og inn på kinnet. Jeg førte han bak jeepen og kastet ham inn. Knærne slo mot overkroppen da han landet på innsiden. Vi satte oss inn og tråkket på araberen. Vår araber lå ganske stille, mens han gråt dempet for seg selv. Ansiktet lå på den skuddsikre vesten min. Han blødde og lagde en form for grums av blod og spytt. Det gjorde meg opprørt og sint. Jeg grep ham i håret og verd hodet til siden. Han skrek kraftig. For å få ham til å stoppe, tråkket vi hardere og hardere på ryggen. Det stilnet ham en stund. Men så begynte han igjen. Vi konkluderte med at araberen enten var åndssvak eller gal. Over radio ba kompanisjefen oss om kjøre ham til basen.

Den som spiser blir forgiftet

Vel fremme, sa kompanisjefen ertende: "Godt arbeid, tigere."
- Jeg var en gjennomsnittssoldat, forteller forfatteren. I dag er han den som har mest skyldfølelse blant sine kolleger under førstegangstjenesten. En av soldatene som leste boken sa det var en "skam" at forfatteren tok det så hardt.

Da jeg var ferdig med artikkelen, sa bokhandleren i Jerusalem med et skjevt smil: "Palestina er lekkert stykke kjøtt, men den som spiser blir forgiftet."

Jeg svarte ikke, trakk bare ut en annen bok fra hyllene. Den handlet også om okkupasjon og israelerne og palestinernes nyere historie. Tittelen forfatteren Con Coughlin valgte, var som du kanskje allerede har fornemmet: En gyllen bolle fylt av skorpioner.