Landsmøtet i Venstre i fjor proklamerte med stor patos at partiet var avgjerande for om landet skulle få ei ny regjering.
Av politisk kommentator
Bjørn Bø
Slik blei det, etter eit elendig valresultat under sperregrensa. Og den etterspørselen etter Venstre som kom, var Bondeviks etterspørsel etter sitt politiske fikenblad i møte med Høgre i regjering.
|
Lars Sponheim og Venstre sitt største problem er at partiet ikkje er etterspurt av veljarane. (NRK-foto) |
Regjeringsdeltakinga har ikkje gjort Venstre til ei meir etterspurd vare hjå veljarane. Dette trass i at sjølvbiletet i Venstre er mest utruleg herdebreidt når det gjeld kjernesaker som miljø, småbedrifter og borgarrettar -
og som samfunnsfaktor.
Og - det må vera sjølvbiletet som gjer at partileiar Sponheim ikkje tok opp sitt eige tilhøve til Venstre med eitt ord i opningstalen. Det er både pussig og dristig.
Den politiske usemja er etter måten liten for tida, men misnøyen med leiarens veremåte er stor.
På andre sida finst det ikkje alternativ. Spenninga knyter seg til eventuelle blanke røyster ved leiarvalet. I den situasjonen partiet er, toler det ikkje mange slike. Partiet må samle seg og klamre seg til det vesle det har - og det er dei tre plassane i regjeringa. Slik sett er partiet i ein tvangssituasjon.
Og det er vel også grunnen til at Sponheim i landsmøtetalen kostar på seg å lyfte seg over murringa i eige parti.