Dere kommer aldri til å eie Husby

I flere dager nå har det brent i Stockholms forsteder. Voldsgjerningene begynte i forstaden Husby og spredte seg så til andre stockholmsforsteder og deler av landet.

I går kom det ny informasjon om at høyreekstreme krefter også hadde mobilisert og gått til angrep på innvandrere i stockholmsforstaden Tumba. Samtidig med at venstreekstreme krefter har hatt innflytelse på- og utnyttet opptøyene i Husby og bidratt med økt voldsnivå.

Jeg reagerte sterkt på mandagens opptøyer. Men også på de bortforklaringer som nå kommer om årsakene bak dem. Hvor er foreldrene til voldsmennene? Hvor forsvant det ansvaret individet har?

• Les også: Alt om opptøyene i Stockholm

Samfunnet tok regningen min

Oppveksten min ligner på den de fleste hadde i Stockholms forsteder. Jeg ble født i 1988 med et handikapp i mine bein, klumpfot. Over syv år fikk min mor, som var alenemor, tilbringe en stor del av livet sitt på sykehus, der jeg gjennomgikk totalt syv ortopediske operasjonen.

Det var svensk helsevesen og svensk velferd som ga meg behandling, og det var samfunnet som tok regningen for operasjonene mine. Min mor, som ikke hadde de beste økonomiske forutsetningene, kunne likevel trygt ta vare på meg uten å uroe seg for om hun hadde råd til å betale for meg.

Selv om det var mye motgang kjempet jeg enda hardere for å klare meg. Jeg brant ikke biler, og jeg begikk ikke hærverk. Jeg er ikke Guds gave til jorden, men historien min viser at du ikke er et offer bare fordi du, som jeg, vokste opp i forstedene.

Bare fordi man er født i forstaden betyr det ikke at ens skjebne er avgjort. Løpet er ikke kjørt. Hvis man mener man har færre muligheter, burde det være en ansporing til å anstrenge seg mer, ikke til å kaste brosteiner på torget.

Stolt over forstedene

Det finnes håp for dem som er villige til å engasjere seg i sitt liv, jobbe som politisk aktivist og spørre sine omgivelser og det offentlige om hjelp. Uansett kan du aldri rettferdiggjøre dine meninger med vold.

Selv er jeg stolt over å ha vokst opp i Rinkeby og Hässelby. Stolt over at jeg valgte Tensta Gymnasium til å gå på skole. Jeg er glad for de erfaringer disse stedene ga meg, stolt over å ha kjempet for min utdannelse og for å ha funnet arbeid så jeg kan leve selvstendig.

Når jeg ser urettferdighet, diskriminering og andre problemer løser jeg dem ikke gjennom å oppfordre til eller unnskylde vold. Jeg løser dem gjennom demokratisk engasjement. Det engasjementet har skaffet meg et nettverk som gjør meg i stand til å hjelpe andre i forstedene til et bedre liv.

Det bor også politifolk i Husby

Den sunne fornuften har forsvunnet fra debatten. På noen kanter har det plutselig blitt interesse av å gjøre politikk av opptøyene. Noen skylder på diffuse «strukturer». Andre mener at voldet er en reaksjon mot politiet. Som om man blir vandal av empati.

Jovisst er det lett å kalle politiet rasister. Men om hele politistyrken var rasister, hvorfor kommer et stort antall søkere årlig til politihøyskolen med utenlandsk bakgrunn? Hvorfor prøver politiet aktivt å rekruttere flere?

For dere vet vel at det allerede finnes godt med politifolk som har like mørkt hår som du og jeg? At det finnes politifolk som bor i Husby og kaller det for sitt hjem?

Hva kan jeg gjøre?

Da jeg bodde i forstedene brente jeg aldri biler, kastet aldri sten, knuste aldri vindu. Jeg har aldri hatt problemer med politiet, selv om jeg har tilbrakt mange netter av mitt unge liv ute på torg, parkbenker, på fotballbanen og på T-banestasjonene. Jeg kunne vokse opp i forstedene uten at politiet var kjipe med meg.

Man kan aldri bortforklare voldshandlingene og hærverket som en protest mot samfunnet. Strukturer tvinger ikke mennesker til å handle på den måten. Det begynner med det egne ansvaret. Spørsmålet man skal stille seg er alltid: Hva kan jeg gjøre for at det skal bli bedre?

Samfunnet og politikken skal være der for borgerne gjennom satsning og dialog. Det stiller også krav til hvert individ: at alle har et eget ansvar.

Mange i forstedene ser ut til å ha en innstilling som sier at ingenting kan forandres, og at samtale er meningsløst. Det kan man aldri bruke som unnskyldning for å brenne biler, angripe brannmenn eller vandalisere andres eiendom. Hvis du fratar andre sin rettigheter tar du samtidig fra deg selv dine egne.

Plukk opp en spade

Til dere som brente biler og kastet stein vil jeg si dette: Dere har tapt all troverdighet hos dem som var klar til å lytte for dere. Alle som ville høre på problemstillingene deres og utfordringene fra forstedene.

Dere kommer aldri til å eie Husby. Husby tilhører dem som kjemper hver dag – ikke med brostein i hendene, men på jobben sin. Den tilhører de gode familiefedrene og de vanlige medmenneskene.

Synes dere virkelig at dere eier Husby? Vel, værsågod da: Ta en spade og begynn å spa unna den dritten dere har spredt. Begynn med å betale for de skadene dere har gjort på deres egen eiendom – og eiendommen til alle andre husbyboere.

Se etter det huset dere kaller deres egen by.

Plikter og rettigheter går hånd i hånd. Det er det som er det vakre med demokratiet. I et demokrati kaster vi ord og ikke steiner.

Og vi lar oss aldri kue av volden!