Hopp til innhold

Norsk forsker i farlig miljø

300 meter nede i Naica-fjellet i Chihuahua ørkenen nord i Mexico ligger et av naturens underverker; en hule med kjempekrystaller som kan være utrolige 12 meter lange og veie 55 tonn. Men også miljøet i denne utrolige grotta skiller seg ut, det er nemlig av de dødeligste på kloden. Her dør et menneske etter bare 15 minutter.

Gipskrystaller i Naica-grotten
Foto: Stein-Erik Lauritzen

Hør verdt å vite Spesial om Krystallhulas hemmeligheter.

Likevel er et internasjonalt forskerteam i sving for å avsløre krystallhulas hemmeligheter. Det haster, for om noen år kan Cueva de los Cristales bli ødelagt. En av forskerne som våger seg inn i dette helt spesielle miljøet er professor i kvartærgeologi og speleologi (huleforskning) ved Universitetet i Bergen; Stein-Erik Lauritzen.

Professor Stein-Erik Lauritzen i Naica-grotten

Professor Stein-Erik Lauritzen i Naica-grotten

Foto: Giovanni Badino

Verdens største krystaller

Det var to gruvearbeidere som snublet over inngangen til hulen da de gravde ut en tunell for snaue ti år siden. I lyset fra lyktene så de en funklende grotte, stor som en fotballbane, med de største naturlige krystallene i verden.

Krystallene er laget av gips, men ikke den samme gipsen vi forbinder med brukne ben. Gips er en vanlig betegnelse på et mineral som kalles selenitt og som er en vannklar, krystallinsk forbindelse som kan utfelles i bestemte geologiske situasjoner. Krystallene er store som tømmerstokker og glassklare, som is.

Et forferdelig sted å jobbe

Ved siden av de hvite, funklende kjempekrystallene ser forskerne små ut der de i oransje, heldekkende drakter beveger seg, og til dels klatrer, rundt i grotta. Det isliknende landskapet gjør at det egentlig ser ganske kaldt ut, men det er det ikke. Med temperaturer nær 60 grader og over 80 % fuktighet er hulen ett av de dødeligste miljøer på jorda. Årsaken er den høye luftfuktigheten som gjør at det er umulig å svette – kroppen klarer ikke å kvitte seg med varme. Ganske raskt begynner celler å dø og så svikter det ene organet etter det andre. Etter hvert taper en bevisstheten og dør.

Iskaldt undertøy

Forberedelser til nedstigning i Naica-grotten
Foto: Stein-Erik Lauritzen

Forskerne har derfor drakter som legges i kjøleskap før de får lov til å gå inn i hula. I tillegg har de isbiter som kjøler ned både kroppen og hodet. Viktig er også masker som gjør det mulig å puste inn kald luft. Det krever en hel stab med påkledere, i tilegg til gruppens lege som passer på at ingen er inne i hula for lenge av gangen. Det lengste Stein-Erik Lauritzen har vært i krystallgrotten er 40 minutter i ett strekk, - men da var jeg ganske pumpa etterpå, forteller han.

Vulkansk aktivitet

Heten i hula skyldes vulkansk aktivitet. Et kammer med lava eller magma, noen kilometer inn i jorda, varmer vannet som strømmer gjennom fjellet, grottene og gruvesystemet. Dette varme vannet er helt avgjørende for at krystallene kunne bli dannet.

Krystallhula har opp gjennom tidene vært fylt med vann og dette vannet har blitt mettet med gips som ble løst ut fra veggene i grotta. Ettersom mer og mer kalk ble løst opp, begynte noe å krystallisere seg, omtrent som når vi forsøke å løse for mye sukker i vann eller te.

Ikke noen turbofart

Naica-grotten
Foto: Stein-Erik Lauritzen

Det tar uendelig lang tid for krystaller å vokse. Fra det første lille kornet som ble avsatt og fram til kjempene i dag har det tatt rundt en halv million år, har Stein–Erik Lauritzen forsket seg fram til. Det betyr at veksten har vært 1,5 millimeter pr tusen år! Krystallene trenger ikke bare tid; det må også være helt spesielle betingelser i grotten. I tillegg til vann må temperaturen være mellom 59 og 60 grader! Dette temperaturintervallet må altså ha vært konstant i en halv million år for at krystallene skal ha nådd dagens anselige størrelse!

Liv i hula?

Funn antyder at det kan være bakterier inne i krystallene, i så fall har de ikke forandret seg på en halv million år. Hvis det virkelig finnes organismer i hula, kan det antagelig fortelle forskerne en del om opprinnelsen til, og utvikling av, liv på jorda, og også om muligheten for liv på en planet som for eksempel Mars. NASA-forskere er derfor med i det internasjonale laget som forsøker å avsløre krystallhulas hemmeligheter.

Hula ødelegges?

Professor Stein-Erik Lauritzen i Naica-grotten
Foto: Giovanni Badino

Cueva de los Cristales er del av et gruvesystem som i dag drives kommersielt. I dag er store pumper i gang døgnet rundt for å holde grottene tømt for det vannet som tidligere fylte dem og som tillot krystallene å vokse. Men om noen år, når gruvene er tømt for sølv og annet innhold, slås pumpene av og da fylles hulene med vann igjen.

Kan hula reddes?

Det er planer om å redde krystallhula. De går ut på at det sprenges ut et nytt rom som alltid blir liggende over grunnvannet. Deretter vil alle de store krystallene skjæres løs, transporteres opp og monteres som de står i dag. Dette krever imidlertid at gruveselskapet betaler for operasjonen. Alternativet er at krystallene blir tatt ut og solgt til museer og samlere før gruva settes under vann.

Se National Geografics artikkel om denne grotta