September 2020.

Nederlenderne Wouter Schoot og Saskia Ton er på klatretur i det imponerende fjellmassivet Monte Rosa, på grensen mellom Italia og Sveits.

Under øvelse i å sikre repene, oppdager Saskia noe mellom steinene.

Det er et lite gopro-kamera, av typen som skikjørere fester til hjelmen for å filme spektakulære turer ned gjennom bratte heng i løssnøen.

– Vi bestemte oss for å ta det med tilbake til hytta der vi overnattet, skriver Wouter til NRK.

De så at kameraet måtte ha ligget der lenge, men bestemte seg for å sjekke om minnekortet var i orden, og om det lå noen bilder på det.

Det de fant, skulle føre dem til Østerdalen i Norge, og en familie med et savn.

Telemarkkjøring og et flagg

– Til vår store overraskelse fant vi videoer datert 6–7 år tilbake i tid, skriver Wouter Schoot.

Men minnekortet avslørte ikke bare hva som skjedde da det endte i snøen på Monte Rosa.

Det var korte videoer av unge menn på bobiltur i Alpene, kjøring med Telemarkski, hopping fra stolheiser i fart for å kjøre off-pist. Det var også bilder fra anleggsarbeid; med firmalogoer, og et helikopter, der kjennemerket er synlig.

Språket de hørte bli snakket, mente de var skandinavisk, og et bilde av et flagg i en bil satte dem på sporet.

– Vi så et norsk flagg ligge på dashbordet i en bil, sier Wouter.

Søket etter eieren

Wouter fikk en sterk trang til å finne ut hvem karen var som filmet, og trolig eide kameraet de fant.

Det innledet flere uker med kontakter til selskaper og personer, både i Sverige og Norge.

– Vi fikk stadig svar om at skikjøreren ikke var kjent for dem, men at vi burde prøve det og det selskapet som også hadde vært på byggeplassene som var filmet.

Bildene skulle vise seg å være fra byggingen av et vannkraftverk i Sogn og Fjordane.

Nye e-poster ble sendt til personer som kanskje kunne gjenkjenne den som hadde filmet på Monte Rosa. Men det gikk stadig lengre tid mellom svarene.

Etter noen uker sank forventningen hos Wouter.

Inntil 27. november, da telefonen hans lyste opp med et anrop fra et ukjent utenlandsk nummer.

Etter å ha nølt litt, tok han sjansen på å besvare det.

Samtalen fra Østerdalen

– Mitt navn er Eirik. Jeg ringer fra Norge og er en av karene du ser på bildene fra gopro-kameraet du fant, sa stemmen i den andre enden på engelsk.

Wouter satte telefonen på høyttalende slik at de rundt ham kunne høre, og en opprømt følelse spredte seg i rommet.

Eirik Bækken bor i Os kommune i Østerdalen. Et sted med lange skitradisjoner, og Therese Johaugs hjemsted Dalsbygda.

Han hadde blitt kontaktet av en bekjent, som igjen hadde fått en henvendelse fra et svensk firma nederlenderne hadde vært i kontakt med for å finne skikjøreren.

Eirik kunne fortelle at han som bar kameraet på hjelmen ned bratthenget på Monte Rosa, var turkameraten Ole Simensen – også han fra området nær Røros.

De hadde vært en kameratgjeng på en rundreise i alpene i februar i 2014, og besøkt flere kjente vintersportssteder.

Men det var noe annet han også måtte si.

Bare måneder etter at bildene ble tatt i Italia, var Ole, Eirik og fire andre erfarne toppturgåere på tur i Øksendal på Nordmøre.

Tragedien i Kannsdalen

Eirik Bækken forteller til NRK at målet for turen var fjellet Litlskjorta.

Været var ikke det beste; det snødde, det var vind og dårlig sikt. Faren for skred ble diskutert. Til magasinet Fri Flyt fortalte Eirik senere at Ole Simensen var veldig opptatt av dette, og at han hadde vært i et skred et par år tidligere, på Gaustatoppen.

Den gangen gikk det bra; han hadde ikke havnet under snøen.

Nær toppen valgte de å snu, men på vei ned klarnet det litt opp, og flere av dem bestemte seg for å kjøre ski i en snørenne i Kannsdalen. For å gjøre det, måtte de først gå opp på feller.

Eirik og en til var våte og kalde og valgte å kjøre i forveien ned til dalen. Klokka var rundt 13.00 på mandag 14. april 2014.

En og en halv time senere kom de to til parkeringsplassen. To og en halv time etter det, meldte de resten av følget savnet.

Det skulle gå nærmere to døgn før de fire ble funnet omkommet i snøen. 28-åringen Ole Simensen var en av dem.

Et snøskred hadde truffet turfølget før de rakk å starte oppstigningen. Eirik hadde så vidt unnsluppet.

En uredd gutt

Bare få måneder før skredulykken, hadde Ole Simensen mistet sitt hjelmkamera i fjellsiden på Monte Rosa.

– Det var svært trist å høre hvordan det gikk med han som filmet, sier Wouter Schoot.

Men han kunne gi familien noe verdifullt tilbake.

I Os i Østerdalen får NRK kontakt med Oles far, Per Simensen.

Han beskriver en uredd ung mann som tjenestegjorde som fallskjermjeger i det militære, med foreldre som styrte interessene mot friluftsliv og jakt.

Etter ulykken i Kannsdalen har foreldrene oppsøkt fjellene på Vestlandet, der sønnen helst ville være. Fjell som er villere og brattere enn i det rolige Østerdalen.

– I Hurrungane forsto vi hva det var som trakk Ole hit, og det ga oss en veldig forståelse for hvorfor han var så glad i toppturer, sier Per Simensen.

Bildene som kom tilbake

På den korte videoen fra Monte Rosa spør Ole Simensen kameratene om hvordan han bør kjøre ned den bratte renna.

– Du må ta en rolig sving mot venstre, sier en av de andre fra nedsiden av henget, på øret til Ole.

Seks år senere har familien fått se noen av de siste levende bildene som ble tatt av og med Ole.

– Det betyr veldig mye for oss at vi fikk de bildene. Han var bare hjemme én kort helg mellom turen til alpene og turen til Sunndalsfjella. Han fortalte ikke at han hadde mistet det lille kameraet, sier faren Per.

Foreldrene fikk se videoene av skilek i ulendt terreng. Voksne gutter som ikke bryr seg om forbudet mot å hoppe av stolheiser i fart, for å komme til de beste stedene for løssnøkjøring.

– Her var han i sitt rette element, sier faren.

Ole hadde vært den som inspirerte Eirik til storfjellsturer.

– Gjennom han lærte jeg å kjøre ned fjell med ski. Ole var en utrolig tålmodig læremester, og på sin måte ekstremt omsorgsfull. Når vi var alene på tur, eller vi hadde med folk som var i dårligere form enn Ole, så var det alltid han som gikk foran og tråkket spor, forteller Erik Bækken.

Alpesola lyser på Ole Simensen. Han setter skiene på tvers noen tak, før han vender tuppene nedover, og lar det stå til.