Tine møter Stian Carstensen

Si meg hva du hører på, og jeg skal si deg litt mer om hvem du er. I fjernsynsserien To og en ipod møter du tre mennesker som alle har et nært forhold til musikk. Tirsdag 22. desember kan du høre det som finns på Stians ipod.

Se programmet 22. desember på NRK 1 kl. 22.30

Reprise 28. desember på NRK 2 kl. 19.15

Invitert til Halvsju

Stian Carstensen er oppvokst på Eidsvoll, og barndommen handlet om fisk og spell. Det gjorde det for mange på Eidsvoll. De var ni stykker i klassen som spilte trekkspill på folkeskolen. I møte med heavyrocken midt på åttitallet ble det litt flaut med torader, men, guttungen var standhaftig og sendte kassett til Halvsju.

Da han ble invitert til å være med på sending, skjønte han at han var musiker. Jazzlinja i Trondheim har riktignok gitt Stian noen gode år med formell utdanning, men det er hans egen nysgjerrighet, hans sosialantropologiske tilnærming og engasjement som i bokstavelig forstand har fått fart på spellinga – og på rytmene.

Det har gitt ham østeuropeiske musikervenner, store musikalske opplevelser i sørstatene i USA og ikke minst en sterk tilknytning til et bredt nettverk på tvers av sjanger, geografi, klubber og konserthus her hjemme. Med bl.a. Farmers Market, Ola Kvernberg, Elias Akselsen og Kringkastingsorkestret.

Stians ipod:

Her vil du finne en godt sammensatt tipåtopp. Det er et stort spenn geografisk – fra sør-statene i USA via Bulgaria ,Transylvania/Romania og London til Eidsvoll.
Historisk spenn fra tradisjonell, øst-europisk folkemusikk og 1920-talls musikk fra USA til David Bowies 70-tallsmusikk og musikk som lages i dag.
Sjangermessig spenn fra sosialantropologiske opptak fra Appalache-fjellene, via jazzpianisten Art Tatum, Leif Justers revyviser og samtidsmusikk av Ligeti.

1. Herr Silke – en revyvise av Sverre Bævre, sunget av Leif Juster. En syrlig vise om forsvarene av quislingene under krigen. Den ble fremført i 1946 – en dristig revysak, ettersom Norge da sto midt oppe i landssvikeroppgjørene, og saken nok var temmelig sår for mange. Jeg synes visa har et særdeles godt språk, fonetisk og melodiøs – og med godt innhold. Jeg fikk gåsehud da jeg hørte den første gang, og da jeg for eksempel var i Baku, Aserbadsjan en 17. Mai – og fikk litt hjemlengsel, satte jeg meg og hørte på denne revyvisa.

2. Kalimanku ( betyr Gudmor) – med Le Mystere Des Voix Bulgaires. Jeg hørte dette for første gang på en kirkekonsert – og det var denne konsertopplevelsen som tente interessen for øst-europeisk musikk. Her fant jeg harmonier og ”noe eksotisk” jeg aldri hadde hørt før. Tårene rant – og jeg styrtet inn og bak til koret etter konserten. Én av koristene snakket litt engelsk – nok til at jeg fikk kontakt, og tre uker etter sto jeg på flyplassen i Sofia, Bulgaria og ringte koristen. Den samme koristen synger på Farmers Markets første plate.

3. Allegro Cantabile – for lirekasse! Av Györgi Ligeti ( 1923 – 2006). Her finner jeg en utfordrende blanding av folklore og en mer ”sfærisk” samtidsmusikk – på noe så folkelig som en lirekasse. Altså lirekasse i et moderne tonespråk. Dette blir jeg nysgjerrig på. Har lest om og hørte mye av Ligeti – og fascineres av at Ligeti – som mange andre øst-europeiske komponister, i sin barndom levde ”til knærne” i en gammel – men høyst levende, musikktradisjon, med daglige innslag av for eksempel sigøynermusikk. Ligeti – som var jøde, måtte flykte fra studiene i hjembyen i Romania under 2. Verdenskrig, og senere måtte han også av kunstneriske og politiske grunner flykte fra universitetet i Budapest etter russernes invasjon. Et så sammensatt og dramatisk liv pirrer min nysgjerrighet – hva kan jeg finne av dette i musikken til Ligeti? Kunst og stort alvor er stikkord for opplevelsen av denne musikken.

4. Tazte Priv – humorprogram med Bård og Harald. Jeg elsker Harald Eias humor – med koblinger på tvers av kjente referanserammer.

5. Et privat feltopptak av barn av romfolket. De synger sanger fra Bulgaria, er levende med i musikken, og etterligner trommer og klarinett.

6. Art Tatum – Sweet Lorraine. Stian synes Art Tatum (1909 –1956) er en av de aller største innen det han kaller pianokunst. Det er en naturlig flyt – nesten som når man snakker seg varm…det er noe organisk over pianospillet.

7. The triplett tragedy – tradisjonell Appalachian sang om en familiefeide. På Eidsvoll har jeg både hørt om og sett mye lovløshet….mange dramatiske oppgjør mellom familier og naboer. Sørstatenes 1920-tall hadde mye av dette – vold, drap og uro. Vi kjenner til det historiske forholdet mellom svart og hvit (jfr. Strangefruit, Billy Holiday) – men jeg er opptatt av den noe mer ukjente historien: at i mange områder var det et konstruktivt forhold mellom svarte, indianere og hvite (mye keltere). F. Eks. lærte gitaristen – og ”The Father of bluegrass”, Bill Munroe å spille gitar av en svart musiker, og det var også indianske felespillere med i datidens musikkliv. Sangen jeg har på ipoden min, synges av en enke etter en familiefeide som tok livet av alle hennes familiemedlemmer. Det er en anglo-saxisk ballade – litt blues - hvit blues, som også gikk under betegnelsen Murder Ballads.

8. Nikola Jankov. Rumensk klarinettist – og geitebonde. Har et utrolig volum – og spiller ”rått” og ”primitivt” på en måte som er langt borte fra en vestlig form. Fascinerende – og inspirerende. Jeg hørte ham første gang i 1997, og har vært hjemme hos ham – Jankov selv har omtrent ikke vært utenfor den landsbyen han bor i – var en gang på Roskildefestivalen, men lengtet skrekkelig hjem. Forfatteren av boka Inn i Musikken ( om bevissthet i musikken) Peter Bastian, har vært Jakovs elev.

9. David Bowie – Life on Mars. Denne sangen kom ut I 1973 – jeg møtte jo rocken på 80-tallet. Jeg synes denne sangen har noe barokt over seg – det er barokk-logikk i komposisjonen til Bowie – og da jeg skjønte at Bowie sjøl spilte fløyter på ”låta”, ble jeg nysgjerrig. Hørte – og hører gjerne også andre Bowie-låter – for eksempel China girl.

10. Elias Akselsen -
Akselsen er på et vis mitt bindeledd mellom rom-kultur og taterkultur – og det norske. Akselsen har evnen til å synge så folk blir genuint rørt. Det er sjelden. Jeg kjenner Akselsen – og vi har mange felles kjente på Eidsvoll og traktene der omkring. Hører gjerne på ham.