Juksejournalisten

Av Anne Lindmo og Lillian Vatnøy

Da Stephen Glass omsider ble avslørt som juksemaker, hadde han i flere år ufortrødent fabrikert historier for prestigetunge aviser og magasiner som The New Republic, Harper, The New York Times Magazine og rockebibelen Rolling Stone. "Are you mad at me?" spurte Glass sin redaktør i The New Republic da det kom for dagen at 27 av totalt 41 artikler forfattet av Glass var basert på løgnhistorier kokt sammen i unge Stephens hode. Det er vel rimelig å anta at redaktørens svar var 'ja'.

Mye arbeid

Juksemaker: Stephen Glass

Stephen Glass' artikler ble omtalt som troverdige, detaljert, interessante og originale. Det mest originale ved dem var vel kanskje det at Stephen fant på det aller meste: Han skrev om firma som aldri hadde eksistert, siterte ikke-eksisternde personer i hytt og pine, møtte "hverdagsmennesker" som ikke fantes, bare for å krydre historiene sine litt, og viste stadig til kilder som ikke lot seg oppspore.

Årsaken til juginga var altså ikke nødvendigvis latskap: Glass designet falske brevhoder og sendte brev til seg selv fra ikke-eksisterende firma, han sørget for å fakse brev til seg selv, falske e-poster florerte, og han skrev notater og referater fra møter som aldri hadde funnet sted. Etter en stund la han til og med inn falske feil i de falske historiene han skrev - for at "faktasjekkerne" i redaksjonen skulle finne de falske feilene, og dermed føle at jobben var gjort.

Mysteriet Glass ligger i hvorfor han la så mye arbeid i å skape falske historier, i stedet for å gjøre en innsats for å skrive like gode, men korrekte artikler?

Ikke den eneste

Stephen Glass er ikke den eneste journalisten som har vært litt slumsete i sin omgang med sannheten. Sjokkerte gisp gikk verden over da Jason Blair, journalist i The New York Times, ble avslørt: reportasjene fra bøgda innafor gokk ble i virkeligheten skrevet i Blairs stue, ikke ett eneste faktum stemte i historiene hans.

Andre skribenter som har presentert fiksjon som fakta (og er blitt avslørt), er Pulitzer-prisede Janet Cook, Jack Kelley som skrev for USA Today hadde heller ikke rent mel i posen, og spaltisten Patricia Smith måtte ta sin veske og gå da det viste seg at hennes artikler fra virkeligheten ikke hadde så mye med virkeligheten å gjøre.

I feel real hurt!

Da alt klappet sammen for Stephen Glass, var hans første reaksjon skuffelse. Hvorfor ble han ikke backet opp av redaktøren da han ble angrepet. - I feel real hurt, skal han ha uttalt til Chuck Lane, sjefen i The New Republic. Stephens sårede følelser til tross: skandalen var et faktum, og den amerikanske mediabransjen skrek i sjokk og villelse. Glass måtte dømmes. Han truer nemlig den hellige og ubrytelige tillitskontrakten mellom journalisten og publikum.

Denne kontrakten er selvsagt en rein illusjon hvis man tenker lenge og grundig etter, men vi er nødt til å tro på den, ellers går alt i stykker. Faktum er vel at all journalistikk på tv og på trykk på et eller annet vis manipulert virkelighet. Jugehistoriene til Stephen Glass skadet ingen enkeltmennesker - naturlig nok, siden han aldri skrev om mennesker som faktisk eksisterte. Offeret var først og fremst tilliten til media.

Gjemt, men ikke glemt

Ikke juksemaker (tror vi da): Bjørn Gabrielsen

Stephen Glass er i dag elliminert fra den amerikanske journalistikken. Siste nytt om gutten er at han har gjort seg ferdig med jus-studiene og prøver å få alle offentlige godkjenninger slik at han kan praktisere som advokat. Dessuten har han skrevet romanen "The Fabulist" om sin fortid som kreativ journalist.

Stephen Glass' historie er særdeles fascinerende - vi har invitert skribent og forfatter Bjørn Gabrielsen i studio for å snakke om juksejournalister og det særdeles vanskelige skillet mellom løgn og sannhet.

PS: For sikkerhets skyld, hvis noen vil sjekke: Kilden til denne artikkelen er en artikkel fra
Vanity Fairs septembernummer 1998.
Det er ikke tull asså.