| SE OGSÅ: |
|
|
 |
| ALT OM: |
|
|
Av
Ingrid Sande Larsen
Vi bringer her godbiter fra en av forfatterne som tok seg et godt, langt bad i gryta med svulstigheter før han satte seg godt til rette med fjærpenn og pergament - redskaper som kler språkføringen langt bedre enn en datamaskin.
Med følgende baksidetekst var det lite annet vi kunne gjøre enn å gyve løs på Vetle Lid Larssens "Parken: liv, flukt og drøm", en praktbok om Vigelandsparken:
 |
| Her er boka som har satt høstrekord i svulstigheter. |
"I en virkelig park spilles hele livet ut i løpet av en time: kjærlighet, lek, familieliv, død."
Kvintessensen!
Men parken er uendelig mye mer enn liv, flukt og drøm, må vite. Faktisk altoppslukende. Det er ikke den ting parken ikke er.
Et lite utvalg:
- "Alle parker er et minne om vår forestilling om Edens Have."
- "Parker er brennglass hvor livssglede og livssmerte samles i et sviende punkt, hvor selve kvintessensen av det å leve kan oppleves på noen timer."
- "Parker er et ekko fra ur-tilstanden, da mennesket ennå slo blikket ned."
Og ingen kan bli overrasket over følgende melding:
- "Parker er stedet for de store spørsmålene i livet."
 |
| Kvinne med granittbryster, barn og ikke minst skjød. Arkivfoto: Scanpix |
En ny dag
Vetle Lid Larssens åpning om parken i morgenlys er også frisk:
"(...)et sjokoladepapir, baksiden på en avis, en gjenglemt hanske: rester fra en tid som bare for noen timer siden la beslag på hele deg, gledet deg, plaget deg til døde, men som med ett er uendelig fjern. En ny dag. Det er jo det alt dreier seg om. Fortiden har alltid vært oppskrytt."
Puh. Hva blir det neste? At nostalgien ikke er hva den engang var?
Glatte granittbryster
Nesten riktig. Vi følger forfatteren som barn på hans vandringer gjennom høstløv og granittstein, og dveler en god stund ved dette siste.
"Ikke bare ser granittbryst ut som virkelige bryst, de kjennes som dem også. Glatte, kalde, myke - innenfor sin tynne hinne av stramhet, og fullstendig utenfor vår kontroll.
Et granittskjød er mye mindre levende.(...)"
Og omtrent her blir det tvingende nødvendig å bla lynraskt om til neste side.
 |
| Strippeaksjonister mot Høstutstillingen i 1996. Eller er det Vetle og Per som har fotosession? Nei, det må være det første. Kvinnene står jo oppreist. Foto: Bjørn Sigurdsøn/Scanpix |
Skjød som sparker
Men skulle du sett. Noen sider lenger fram støter man på følgende formulering: "Parker er skjød. De skjuler oss, hegner om oss, forfører oss, beskytter oss - og sparker oss ut igjen når vi minst vil."
Du store. Jeg tør ikke sette min fot i Vigelandsparken igjen etter dette.
Legg henne foran deg
Nei, kvinnen er på ingen måte fraværende i Vetles park-epos. Se på dette:
"I en park kan du flytte blikket til noe utenfor deg selv. For å se den elskede må du ikke ha henne for nær. Det er en falsk form for intimitet. Den ekte intimiteten er å sette henne i en stol foran deg og betrakte henne. Da ser du henne. Eller legge henne foran deg i en park. Hennes under blir større fordi hun er en del av verden. Alt løper sammen mot henne. Hun er det næreste du har."
To spørsmål melder seg:
1. Etter endt avsnitt lurer vi fryktelig på hvem dama til Vetle er. Dessverre får vi ingen indikasjoner på hvordan hun ser ut, men hun er tydeligvis ikke i stand til å bevege seg for egen maskin i særlig grad. Konklusjonen må bli at hun enten er sterkt bevegelseshemmet eller bærer navnet Barbara og at det følger luftpumpe med i forpakningen.
2. Vi siterer Per Heimly fra mandagens sending: "Jeg ser nesten på kvinner som noe som er knyttet til naturen, de føder barn og har melk og sånn. Mens menn er ballonger som bare stiger, er kvinner bundet fast til bakken." Sier mannen som alltid fotograferer damer fra knehøyde og ned. Se en gang til på Vetles sitat over. Står Larssen og Heimly i ledtog på noe vis?
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon
