Hvis noen spør denne uka

Av Ales Ree, Anne Lindmo og Ingrid Sande Larsen

Hvis noen spør hva du mener om Åsne Seierstads lanseringsturne i USA, kan du for eksempel si at dette er et ideelt tidspunkt for Cappelen og Åsne selv å innta Amerika.

Åsne er klar for USA. Og timingen er aldeles utmerket. Foto: Helle Aasand/Scanpix.

Jug og blondt hår

Det siste året har amerikanerne fått stifte bekjentskap med flere journalister som har fusket med virkeligheten. En lot som han var i Irak og rapporterte derfra, men satt egentlig trygt og bombefritt et ganske annet sted. En annen skandale knyttet seg til New York Times der Jayson Blair skrev reportasje på reportasje der det aller meste var oppspinn og ville påfunn.

Spørsmålet om Åsne har jugd eller ikke skal vi ikke ta stilling til. Poenget er at Åsne etter episoden med bokhandlerfyren føyer seg suverent inn i rekken av journalister i USA som har fått spørsmålstegn festet ved seg den siste tiden. Og jaggu er hun blond og pen også! Perfekt. Dette vil gå rett hjem hos folket som digger vakre mennesker og vakre sensasjoner OG som liker å få i pose og sekk.

Vi ser for oss Åsne feie inn på ørten glitrende premierefester og synes dessuten at hun fortjener en gjesterolle i filmen om juksefanten Jayson Blair. Dessuten har vi tillatt oss å lage et utkast til reklameplakat for Åsne Seierstads USA-turné som virkelig vil gå hjem hos det amerikanske folk.

Å bli satt pris på

Det er mye som er gøy med Anders Heger, Åsnes forlagsredaktør. Det morsomste er at man nesten alltid vet hva han skal si når han åpner munnen for å ytre seg. Vi ble det motsatte av overrasket over at Heger valgte å brenne av en verbal kinaputt mot Brageprisen.

Husker du hvem vant Brageprisen i fjor? Ikke det, nei.

Visa er like god som den er gammal: Heger vil legge ned hele driten fordi det er kjipt at forlagene selv bestemmer hvem som skal nomineres. Det som egentlig er det store problemet med Brageprisen er at den mangler glans og prakt og stas og prestisje. Det samme gjelder jo desverre nesten alle norske priser. Hvem vant Heddaprisen i forrige uke? Hvem fikk Amanda i fjor? Hvem er den heldige som fikk Tarjei Vesaas-prisen? For ikke å snakke om Melsomprisen, Sult-prisen og Frederikke-prisen? Og er det stas å møte årets Peer Gynt?

Nei. Vi husker ikke at prisene skal deles ut, vi følger ikke med på hvem som får dem og de som vinner ser ofte ut som om de anstrenger seg for å være glade. Brage, Amanda, Hedda... Norsk kulturliv flommer så til de grader over av priser at det knapt er et eneste fornavn igjen som står ubrukt. Det er ikke samme sving på sakene som i Sverige, hvor Augustpriset gjør deg til forfatterstjerne og folkehelt eller England, hvor billedkunstnerne blir førstesidestoff når de får Turner-prisen.

Anders Heger vil ha vekk Brage. Eller vil han egentlig det?

Vi mistenker at Anders Heger med sitt utspill egentlig vil gjøre Brage-prisens navn kjent og omdiskutert - og derigjennom øke dens rennomé. Listig gjort av den gamle reven nedi Cappelen. Spredt applaus for Anders.

Supre stjerner for gode saker

Kylie Minogue skal bli talsperson og støttespiller for en National Society for the Prevention of Cruelty to Children (NSPCC). Hva som gjør Kylie spesielt kvalifisert til jobben, er ikke godt å si. Muligens kan grunnen være at hun selv er på størrelse med et barn og derfor bonder ekstra godt med de andre som kun er en alen lange.

Kylie forsøker her å virke noe høyere enn hun er. Nå har pipa fått en annen låt: stjerna skal bli talsperson for andre som er kun en alen lange.

Herr Brad Pitt og frua Jennifer Aniston reiser til Midtøsten for å være med på å skape fred. Overdreven stjernedyrking virker passiviserende og har gjort en hele generasjon tenåringer til sløve sofadassere. Spørsmålet er om paret har samme virkning på et helt land herjet av krig.

Sistemann i rekken av veldedig anlagte superstjerner er fru Liz Hurley, som forsøkte å auksjonere bort seg selv på en tombola til inntekt for New Yorks brannmenn. Ikke et eneste bud kom inn. Vi har her å gjøre med et grusomt og tindrende klart eksempel på overvurdering av egen markedsverdi og tiltrekningskraft.

Kvikke gutter med kvikke navn

Hvert år kommer det litterære debutanter som får drahjelp av navn. I sommer var den ubestridte seierherren i den klassen selvfølgelig Henrik Langeland: mannen kalte debutromanen sin "Wonderboy". Langeland selv nekter for at han dagdrømte om de kule overskriftene og kalkulerte med at han selv ville ende med det helfjonge tilnavnet. Wonderboy.

I år har var det et annet navn som lyste opp fra lista over debutanter: Jon Øystein Flink. En lekkerbisken for en hver litteraturanmelder med sans for ordspill. Gud skje takk og heldigvis er boka bra nok til at man kan unne seg blautiser: Flinkt fra Flink. Flinke Flink. Flink, riktig flink!

Sean Penn er tilbake. Hurra for det! Foto: Scanpix.

Velkommen tilbake

Hvem er tilbake etter mange års fravær? Sean Penn! Det skal noe til å bli kjæreste med Madonna, og det skal minst like mye til å slå opp med henne også.

Sean Penn er han støggpene, illsinte og innmari rare fyren som vi ikke klarer å la være å digge. Mest fordi han er en radikalt bra skuespiller og deretter fordi han tør å være politisk ukorrekt og si så røffe og antiamerikanske ting at han nesten har fått yrkesforbud i Hollywood. Nå har Clint Eastwood sett i nåde til rebellen med den pjuskete barten og gitt ham en rolle i "Mystic River". Heia Sean, heia Clint, fuck Bush!