| SE OGSÅ: |
|
|
 |
| ALT OM: |
|
|
Av
Lillian Vatnøy
Vigdis Hjorths navnløse hovedperson rømmer fra kjærlighetssorgen og setter seg på toget til Tønsberg. Etter noen glass hjemmebrent, et godt måltid eller to, flere viktige samtaler og en spasertur med forviklinger, innser hun at veien ut av krisen ikke nødvendigvis er å rette en pistol mot tinningen, men heller å lete etter grunner til å la være.
 |
| Vigdis Hjorths siste roman heter 17.15 til Tønsberg. |
Fisketur og hjerteknus
En annen gang glemte jeg smerten; da jeg trakk pusten, merket jeg den likevel [...]. Det var så vondt å være så isolert og alene med seg selv, så forferdelig ikke å klare å bryte ut av seg selv. Som om noe var revet ut av meg, slitt ut av meg, et åpent sår som måtte gro," tenker vår forteller der hun sitter på en benk og betrakter menneskene som passerer henne.
Over en øl på en kafé gjør hun et første forsøk på å bryte isolasjonen: hun setter seg ned hos oversetteren Thomas. Etter noen stille timer ved kafébordet ber han henne med seg hjem. Thomas og kjæresten Lasse tar henne med på fisketur og byr på kaffedoktor, samtaler og samvær.
Åpne sår
Det er mange sårede mennesker i 17.15 til Tønsberg. Foruten fortelleren, som forsøker å få sitt sår til å gro, møter vi Lasses søster, som er innlagt på mentalsykehus med store spiseproblemer og en mengde relaterte lidelser. Hun har et sår på kneet – såret kutter hun opp hver gang det nesten er leget. Slik fremstiller Hjorth fikst to ulike måter å forholde seg til smerte og sorg på: Mens noen forsøker å legge krisen bak seg, velger andre å gjøre sorgen til identitet ved å holde såret åpent.
Distraksjoner
At Vigdis Hjorth er en rutinert forfatter merkes i teksten blant annet ved de presise ordvalgene, forfatterens skarpe blikk, hennes gode evne til å skildre kvinneskikkelser. Jeg likte spesielt godt romanens første del, hvor fortelleren slipper leseren helt inn i sorgen og de utslag den gjør i dagliglivet: Hun planlegger hvert eneste lille gjøremål som kan fylle minuttene til dagen er tilbakelagt. Hvis hun bare holder seg i aktivitet, holdes smerten litt på avstand – helt til hun kan sove og i alle fall slippe sorgen noen timer.
Disse partiene er ubehagelig troverdige med høyt gjenkjennelsespotensial. Imidlertid mister Hjorth grepet om leseren etter en stund. En dramatisk hendelse som inntreffer er en kjærkommen distraksjon for den sorgtyngede fortelleren – men for leseren blir denne hendelsen forstyrrende i forhold til det vi egentlig ønsker å lese om, den får for stor plass.
Om livsmot og svulstigheter
Det å skrive om livet, døden, kjærligheten og havet kan være en risikabel affære. Heldigvis unngår Hjorth de største svulstighetene, til tross for at det mot slutten glipper litt for henne. Et avsnitt her og der får en til å undres over om Hjorth faktisk er ironisk når hun ramser opp flere "livet går videre/det går alltid et tog/klag ikke under stjernene over mangel på lyse punkter i ditt liv"-aktige slagord.
Dessverre klarer jeg ikke å spore en ironisk tone her, noe som får meg til å skumme gjennom de siste sidene.
De avsluttende innvendinger til tross – 17.15 til Tønsberg er verdt de få timene det tar å dykke ned i Hjorths korte roman, selv om teksten nok ikke fører til plagsomt mye refleksjon i etterkant
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon
