"Bakgård" virker som et maleri der rammen er finpussa og motivet enda er litt på skissestadiet.
| SE OGSÅ: |
|
|
 |
| ALT OM: |
|
|
Av
Anne Lindmo
En ung mann vil ut i verden og bestemmer seg for at fly er for feiginger og tog, båt og kamel er den eneste ekte måten å reise fra Oslo til Ougadougou. Det motivet virker kjent og forståelig.
Underveis møter den unge reisende en gammal primer i trang dress. Motvillig blir vår venn reisekameraten til gammern med silketørklet og ender i Tanger på pensjonisttreffet fra helvete. Derfra blir Bakgård en tidvis hysterisk morsom reiseguide med et imponerende antall fyllekuler og røverhistorier. Problemet med boka er at den ikke evner å gjøre noe troverdig og klokt ut av hovedpersonens indre dannelsesreise.
Kulissene
La oss ta det som funker først: Jeg får lyst til å dra til Tanger.
Jeg vil gjerne rusle i den gamle bydelen og snuse på den harske lukta av trangbodd fattigdom som tross alt er krydret med livsglede, stolthet og verdnes beste myntete. Jeg skulle gjerne hatt meg en tur i dette landskapet der man kan fange havet, ørkenen og høyfjellet i et og samme blikk. Jeg liker byer som på alle måter er grenseområder, grensen mellom to kontinenter, to tidsepoker, to verdener. Kulissene i Bakgård er glitrende beskrevet.
Så er det folka som roter rundt i disse kulissene. Det er mange av dem. Gamle homser, kunstnere, noen forsofne adelige fruer, litt ambassadesnobb og noen sjokoladebrune horegutter med drømmer om Europa. Pluss en dansk reiseguide og noen driftige kamel-safari-arrangører.
Sprø
Mange av personene i Bakgård bruker ordet sprø. Fakta er at jeg har aldri lest en roman der ordet sprø dukker opp så mange ganger. Nesten alle karakterene beskylder andre for å være sprø, føler seg sprø, rope at hun er sprø, han virker sprø og han er da granngivelig sprø.
Det er ikke noe gæærnt med ordet sprø. Det er bare litt daft. Og så virker det forstyrrende når det kommer opp så mange ganger. Man lurer på om forfatteren prøver å fortelle noe, en slags hemmelig kode, og så surner man når man skjønner at det er en tilfeldighet. Eller kanskje litt slurv.
 |
| Ari da han var på besøk i Store Studio. |
Et annet litt forstyrrende trekk ved den unge backpackerens nye venner er at de er i samme mentale modus alle samma. Litt oppjaga litt hysteriske, relativt ødelagte av alkohol og generell desillusjon. Lever på gamle minner og stive drinker. Det gjelder både de feite pederastene i Tanger og amerikanerne på ørkensafari. Det er vel kanskje meningen, å fortelle meg at disse folka er nettopp villfarne og størkna i hodet. Men man trenger ikke gjennomsyre alle dialoger med samme underliggende tone, med samme sukk og stønn om gode gamle dager og "fytte faan jeg trenger en drink".
Tenke sjæl og mene
Det er i denne smørja vår unge reisende venn kjører seg fast. Problemet er at historien ikke egentlig forteller noen om hva som binder ham. Snarere tvert i mot. Han hojer stadig opp og avviser påstander om at han er homse.
Han bryter med jevne mellomrom ut i selvrefleksjon, han pønsker og funderer over hva som skjer. Han hiver seg egentlig ikke utpå, han sitter på sidelinja. Han er ikke sugd inn i Tanger. Var han det, ville han blitt sugd. Opplevelsene virker aldri så fortryllende på ham at jeg tror ett sekund at han har mistet seg selv. Forfatteren har rett og slett skapt en psykologisk profil som er vag. Dessverre virker det ikke tilsiktet.
Det er alltid kult med bøker der hovedpersonene har bisarre og uforståelige trekk. Jeg liker beretninger der ikke alt går opp og to og to er mer enn fire. Dessverre er ikke "Bakgård" en historie som er merkelig på en slik måte. I dette tilfellet virker det bare som et maleri der rammen er finpussa og motivet enda er litt på skissestadiet.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon
