Engel av nylon

SE OGSÅ:

Uri, Helene

ALT OM:

Vi tar lesebrillene på

Av Ingrid Sande Larsen

Fra første side i Helene Uris nye bok innlemmes vi i en stor tragedie. "Å miste et barn er det vondeste et menneske kan oppleve. Særlig for en mor som aldri har elsket sitt barn."

"Engel i nylon" er den tredje romanen til lingvisten Helene Uri . Foto: Terje Bendiksby/Scanpix

Tett på kvinner

Helene Uri går tett, svært tett på kvinner i bøkene sine. I debutromanen "Dyp rød 315" følger hun en sykelig selvopptatt kvinne gjennom terapi, men hvor terapeutens spørsmål er utelatt og dermed tegnes et skarpt bilde av en hudløs hovedperson som er opprørende og gjenkjennelig på samme tid.

Fjorårets "Honningtunger" ville vise hvor grenseløst gemene kvinner kan være mot hverandre på en noe anmassende måte. "Engel av nylon" er litt voksnere, ganske mye mer alvorlig... og en god del kjedeligere.

Ikke glad i datteren

I "Engel av nylon" er det Beate og Bernt som møtes, gifter seg og drar på bryllupsreise hvor datteren Fie blir unnfanget i en atmosfære av prematur morspatos - ett av de eneste humoristiske innslagene i boka. Så rammes Beate av fødselsdepresjon, og følelsen av at hun ikke elsker den lille datteren sin tynger henne.

Forholdet mellom henne og søsteren Janna, som fører ordet i enkelte kapitler, og herjingene til den svært labile moren står også sentralt i boka.

Plagsomt plettfri

Tiril Broch Aakre skriver i Dagbladet i dag at "Engel av nylon" er en så plettfri bok at den "er helt deilig å lese". Plettfriheten er nettopp det jeg har problemer med. Persontegninger, komposisjon, veien gjennom Beates sorg - det hele blir for flinkt, for lite spenstig i formen og for fattig på temperatur til at vi virkelig føler med hovedpersonen.

Det som opprører og river meg med er motivene i seg selv: Den lille jenta som dør og mora som sliter med skyldfølelse og sterkt skambelagte tanker om at hun egentlig aldri har elsket datteren sin. De tankene kan man sitte igjen med også etter en tresiders reportasje i Kvinner og Klær.

La "Engel i nylon" stå pent på hylla si, og plukk heller fram Hanne Ørstavik for samme temaunivers med større presisjon. Eller "Dyp rød 315" for en skarpere Helene Uri.