Dill-dall-holom!

SE OGSÅ:

Jonny Vang  Anmeldt av Einar Guldvog Staalesen Et møte med vår buddy Jonny Vang  Det store portrettintervjuet

ALT OM:

Sendinger 2003: 12. februar Vi ser film Aksel Hennie

Jonny Vang ser ut som et flydropp fra Grunerløkka. Han har en fremtoning og en livsholdning som gjør ham til et fremmedelement i den billedskjønne og irrgrønne dalen han prøver å leve i. Det kule med Jonny er at han ikke sykner hen i bitter avsky og utferdstrang.

Laila Goody, Aksel Hennie og Jonny Vang står som påler i sine roller.

Faller hele tida

Neida, Jonny blir i bygda. Med stor livsglede og entusiasme går han på den ene smellen etter den andre og ender med å ramle i selvgravde fallgruber omtrent på daglig basis. Det er ikke lurt å gå i klinsj med stefaren sin, det er ikke lurt å låne penger av alle og ikke betale tilbake.

Det er heller ikke så lurt å kjøpe veteranbil når man får en etterlengtet kassakreditt i banken, det er direkte usmart å produsere meitemark i tonnevis når man ikke får distribuert det, og så er det aldeles hjerteskjærende idotisk å tro at det er lurt å knulle kona til bestekameraten sin.

Storslagent skuespill

Ståle Stein Berg har laga en snurrig og fin historie om en naiv optimist og hans kræsj med samfunnet rundt. Jens Lien har filma den med kneisende selvtillit og dandert den med tex-mex-musikk som står frekt i kontrast til dill-dall-dalom-scenariet.

Aksel Hennie lever opp til forventningene om at han skal bli norsk films nye karamell. Han har et underlig åpent og intenst ansikt og en dingete spagettimorsom kropp som egner seg uhorvelig godt til kreativ fridans. Laila Goody og Fridtjov Såheim står også som påler i sine roller. Vi visste at Laila var bra, men han dere Fridtjov er jo fullstendig storslagen. Laila, Fridtjov og Aksel redder et manus som innimellom går over i klassisk oppstyltet scenesprog.

Aksel Hennie har en dingete spagettimorsom kropp som egner seg uhorvelig godt til kreativ fridans.

Ned i søplekassa!

Det eneste som lugger med denne filmen er at den handler om litt for mange folk. For å få plass til hele galleriet har man tatt frem saksa og snaua bort en del materiale som kunne gitt relasjonene mer dybde og styrke. Man aner at det finnes scener som endte i søplekassa på klipperommet. Noen av dem ville sikkert ha gitt liv til den mest interessante historien, nemlig den kinkige trekanten mellom Jonny, kameraten og kona. Filmen er strødd med glimt av hva som binder disse tre sammen: langt vennskap, sjalusi og dragkamp og en vanvittig tragedie som er holdt hemmelig altfor lenge.

Jeg er mye mer nygjerrig på den floka enn på ymse bihistorier med rare politimenn og fjollete mødre, og blir sur av at jeg avspises med glimt. Jeg vil ned i søplebøtta og hente frem noen dyrebare avklipp som viser den såre grønne gørra i djupet av sjela til Jonny Vang.

Av Anne Sandvik Lindmo

P.S. Vi er på sporet av et nytt særtrekk ved den nasjonale filmproduksjon. Flere enn oss må ha lagt merke til at det i svært mange norske filmer dukker opp en fyr (de er som regel det) som driver en veldig sær form for yrkesaktivitet.

Den ferske "Salmer fra kjøkkenet" gir et møte med empirisk forskning i form av observatører som loggfører folks bevegelser i hjemmet. I "Budbringeren" var vi dypt inni sjela på postombærerne, mens "Detektor" skapte nytt ry for folk som sysselsetter seg med å springe omkring med metalldetektor på jakt etter tapte skatter. I "Jonny Vang" møter vi altså en fyr som aler opp meitemark.