Årets stjerneskudd kaller de ham, Aksel Hennie. Men stjerner i øynene kan man ikke påstå han har når han entrer den ærverdige Theatercafeen. Sist han var her, var han akkurat høy nok til å rekke opp til varmeplatene i Rotunden og til å brenne seg kraftig på den. Nå håper han å unngå å brenne seg på møtene med pressen.
| SE OGSÅ: |
|
|
 |
| ALT OM: |
|
|
Slaps og grus dekker Oslo-asfalten i all sin januargrå tristesse. Vi sitter i det summende yret på Theatercafeen, denne grandiose storstue på Hotel Continental med salig Nationaltheatret som nærmeste nabo. Og så, midt blant løksuppeslurpende vestkantfruer og halvkjente ansikter fra akademia og kunstens verden, skimter vi ham som skal sjarmere kinogjengere i hele fire filmer i år: Anolit, Jonny Vang, Ulvesommer og Buddy.
 |
| Aksel har trått sine teatrale barnesko på Romerike folkehøyskole. Men lenge var årets stjerneskudd en fremmed fugl for de skrå bredder. Foto: En gammel klassevenninne som vi selvsagt har snakket med. |
De viltre lokkene vi snart kommer til å kjenne fra "Jonny Vang" har måttet bukke under for saksen. Tilbake står noen millimeterkorte stubber som fremhever et blågrått, spørrende blikk. De fleste tilstedeværende vil påpeke at Aksel slett ikke er kledd for hovedstadens klassiske wienercafé: Sort skjorte i grov cordkvalitet, mørke jeans som definitivt har sett bedre dager og joggesko som har lagt bak seg mil etter mil med asfalt.
Aksel Hennie, årets stjerneskudd på det hvite lerret, entrer lokalet med ledig guttegange - men ikke uten en liten ustøhet. Denne fremmede fuglen bakser først litt med vingene og ser ut som en litt pjusk spurv i vintermørket før han møter blikket til Store Studios utsendte. Brått slår ganglaget om, helten Hennie finner bordet og hilser belevent med håndtrykket til en distingvert herre - kanskje en filmstjerne.
Ljabru-trikken dundrer østover forbi vinduene. Linje 19s endeholdeplass ligger ikke langt fra der vår mann vokste opp.
- Jeg er en ekte østkantgutt, en helt vanlig fyr fra Lambertseter, understreker Aksel. Senere i samtalen erklærer han en dyp og inderlig kjærlighet til teater. Men lenge var han en fremmed fugl også for de skrå bredder.
- Jeg ble tatt med bort dit, mimrer Aksel idet han knikser med nakken mot høyre og Nationaltheatret, da jeg gikk på ungdomsskolen. "Vildanden". Jeg syntes det var møkk kjedelig, skjønte ingenting og gikk i pausen.
Men nå har vindene snudd. Årene på Romerike Folkehøyskole ledet ham til Teaterhøyskolen. Den standhaftige unge mannen ga seg ikke så lett, men kom seg med sjarm og dyktighet inn på fjerde forsøk.
Aksel elsker teater og film. Som en hare hopper Hennie fra det ene temaet til det andre i en samtale som understreker et glødende, ungdommelig engasjement. Passende nok spiller han i disse dager nettopp en hare - i stykket med den noe forunderlige tittelen "Kvinnen som giftet seg med en kalkun" på Oslo Nye Teater.
Store Studio føler at vi virkelig er blitt "buddies" med Aksel Hennie - snart kjent som hele Norges Jonny Vang....
Og DERR fikk vi nok av hele klisjéhelvetet, tenker jeg. Aksel er en knakende fin fyr, og fortjener så utrolig mye bedre enn å bli kastet klamme klisjeer etter.
En ung mann med stø kurs mot avis- og ukebladspaltene har mye i vente. Blant annet svette portretter. Like greit å forberede ham først som sist.
Se heller på Store Studio i kveld kl 22.00 på NRK1 for et ordentlig intervju med Aksel!
Denne dødssynden av en sak ble begått av
Svulstingrid Sande Larsen.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon
