4. Heidegger: verden som tolkning

- Martin Heidegger (1889-1976) fortsetter utvidelsen av hermeneutikkens gyldighetsområde i sine berømte forelesninger fra 1920-tallet som er samlet i boken "Sein und Zeit" (1927). Der slår han fast at hermeneutikken er et grunnprinsipp i den menneskelige tilværelsen overhodet.

Den hermeneutiske sirkel

Hermeneutikken er hva Heidegger kaller et eksistensial, et grunnleggende forhold. Verden, tilværelsen og subjektet, mennesket, relaterer til hverandre i kraft av tolkning.

Verden avhenger av min tolkning av den, men min tolkning er i sin tur også avhengig av verden. Det finnes et gjensidig forhold mellom subjekt og verden, som man tradisjonelt har betegnet som den hermeneutiske sirkel.

Som høna og egget

Filologer har alltid sett på denne sirkelen som et problem, et logisk problem, som kan formuleres slik: Hvordan kan det ha seg at jeg for å forstå en liten del av et verk må forstå helheten først? Og hvordan kan jeg forstå helheten uten å kjenne enkeltdelene? Dette er et logisk problem av samme typen som høna og egget.

For Heidegger er den hermeneutiske sirkelbevegelsen imidlertid ikke et problem, men en utfordring. Det gjelder å kaste seg ut i verden og inn i sirkelen, og aktivt forholde seg som forstående i verden.