10: Ordsvarte stumtalar. Litteratur og språk

SE OGSÅ:

Formalismen: Litteratur ble vitenskap   Dekonstruksjon: Avslører motsigelser

LYD OG VIDEO

Program 10: Litteratur og språk   Holberg: Erasmus Montanus   Osip Mandelstam: Svartjord   Paul de Man: Fra Criticism and Crisis og Allegories of Reading   Platon: Gorgias-dialogen   Walter Benjamin: Oversetterens Oppgave   Jo Eggen om Mandelstam og oversetting

Hjelp | Mer lyd og video

Overtalelsens kunst

I Ludvig Holbergs berømte komedie Erasmus Montanus (1723) [se lydlenke] overbeviser Erasmus ved hjelp av en ”falsk syllogisme” (entymem) den enfoldige Per Klokker om at han er en hane. ”Entymem”-teknikken har Erasmus lært på universitetet i København, som en viktig del av sine latinstudier. Teknikken er gammel, og hører til under det vi i dag kaller ”den gamle retorikken”, overtalelseskunsten, som ble utviklet som vitenskap av ”sofistene” i antikken. I en av Platons Sokrates-dialoger (”Gorgias”, 400-tallet f.Kr. [se lydlenke]) påpekes det at retorikken kan brukes til å ”overtale dem som ikke vet, til å tro at man vet mer enn de som vet”. Dette skjer ved hjelp av en katalog med nøyaktig definerte språklige konstruksjoner innenfor veltalenhetens fem deler: inventio, dispositio, elocutio, memoria og actio. Retorikk og retorisk språkbruk var i svært lang tid det viktigste studiefaget ved siden av teologi.

På 1800-tallet kom retorikken i vanry (”retorikkens retrett”) nettopp fordi den ble oppfattet som en metode for å forfalske sannheten. Men på 1900-tallet ble den gjenoppdaget bl.a. av de russiske formalistene, som så på den som et nyttig verktøy for å analysere språklige konstruksjoner i litteraturen. Dette inngikk i den såkalte ”lingvistiske vendingen” på 1920-tallet mot språket som hovedfokus i litteraturforskningen. Fra å betrakte tekster som direkte ”avtrykk” for innhold, gikk man over til å se på tekster som språkstrukturer med ”differenskvalitet”. Dette begrepet betyr at ”underliggjøringen” av virkeligheten i teksten (jf. program 2) skjer ved hjelp av språklige ”figurer” eller ”troper”, som metafor, metonymi, allegori og symbol, paradoks, ironi osv., som skaper en differens mellom teksten og den vanlige erfaringsverdenen. Strukturalistene med franske Roland Barthes i spissen utvidet så denne teorien til en allmenn teori om tegnstrukturer også på andre felt, som litteraturprofessor Knut Stene Johansen forteller [se lydlenke].

Språkets ”dekonstruktive” egenskaper

Mens formalistene og strukturalistene mente at det var mulig å møysommelig analysere språk- og tegnstrukturen i en tekst (og på andre områder, som i film og fotografi), gikk den såkalte ”dekonstruksjonen” (med Jaques Derrida og Paul de Man som de viktigste representantene innen den hhv. franske og amerikanske varianten) et skritt videre. ”Språket er dømt til å være upålitelig og tvetydig” sier Paul de Man og utdyper dette i to verk: ”Criticism and Crisis” (1967) og ”Allegories of Reading” (1983) [se lydlenke]. Den viktigste retoriske figuren for dekonstruksjonen er altså ironien, dvs. spriket mellom det som sies og det som menes. Hver tekst har minst to tolkninger som står diametralt mot hverandre, og samtidig diametralt mot selve tekstens utsagn.

Det mest interessante med denne tilnærmingsmåten er at den betrakter alle tekster som litteratur, altså også slike vi vanligvis ikke regner med, som historiebøker, juridiske tekster, lærebøker og all annen sakprosa. Ikke minst er (litteratur)kritikk selv litteratur! Også kritikerne dikter (mer eller mindre bra)! Dette at all tekst er diktning, har dikterne kanskje alltid visst – men vanligvis ikke kritikerne…

Det umuliges kunst

Også oversettelser er egne diktverk, sett fra denne synsvinkelen, og ligner faktisk på kritikker. Oversetterens arbeid er som kritikerens: å tolke og så gjen-dikte innenfor et annet språk som er annerledes kodet, og som er like tvetydig og upålitelig som originalens språk. Den tyske litteraturfilosofen Walter Benjamin poengterer allerede i ”Oversetterens oppgave” [se lydlenke] fra 1923 at enhver oversettelse også er en kritikk, mens kritikken også er en oversettelse. Spriket mellom ”det mente” (”Das Gemeinte”) og ”måten å mene på” (”Art des Meinens”) er et grunntrekk ved alle tekster – slik også dekonstruksjonistene mener.

Forfatter og gjendikter Jo Eggen forklarer hvor vanskelig et oversettelsesarbeid i praksis er [se lydlenke], ved å fortelle om problemene ved Osip Mandelstams dikt ”Svartjord” (1930) [se lydlenke] som Eggen oversatte i år 2000. Det viktigste, sier han, er faktisk ikke å tolke innholdet i originaldiktet, men å forstå dikterens ”språkholdning”. Hva vil han med språket? Hvorfor finner Mandelstam opp nye ord? Hvilke konnotasjoner ligger bak ordspillene? Eggen forteller hvordan han kom fram til den norske neologismen (nyskapningen) ”ordsvarte stumtalar” ut fra Mandelstams russiske neologismer.


STUDIOPANEL:
Litteraturprofessor Arild Linneberg (UiB). Programmedarbeider Elisabeth Skjervum Hole og produsent Tilman Hartenstein (NRK).

Gjest i studio:
Lars Sætre, professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen.


av Tilman Hartenstein