4: Rusen i teksten. Det tragiske og det komiske

SE OGSÅ:

Beckett, Samuel   Nietzsche, Friedrich   Sofokles

LYD OG VIDEO

Program 4: Det tragiske og det komiske   Sofokles: Kong Oidipus (radioteater, klipp 2)   Nietzsche: Die Geburt der Tragedie aus dem Geist der Musik   Vernant: Den greske tragedien   Beckett: Mens vi venter på Godot (radioteater)   George Steiner: The Death and Tragedy (ikke i program)

Hjelp | Mer lyd og video

Det dionysiske og det apollinske

Den greske dramatikeren Sofokles beretter 428 f.Kr. i sin berømte tragedie om Kong Oidipus [se lydlenke], konge i Theben, at selv den klokeste i riket rammes av sin forutbestemte skjebne, nettopp fordi han prøver å flykte fra den. Dette er en av tragediens mest typiske grunnmotiver. Grunnprinsippet om å ”kjenne seg selv” (gnothi seauton) betyr at en karakter (ethos) bør føye seg i sin skjebne (mythos), og ikke sette seg opp mot gudene (hybris), ellers vil det gå ham ille (noe som igjen er forutbestemt, så det finnes ingen vei ut).

”Det tragiske” i tragedien er blitt forsøkt definert av mange, bl.a. av Friedrich Nietzsche i sin berømte avhandling ”Om tragediens fødsel ut av musikkens ånd” (1873) [se lydlenke]. Nietzsche viser til at tragedien oppsto av ritualer til dyrking av vinguden Dionysos, som også var guden for galskap, fødsel og død. Tragedien viser altså til naturkreftene, den ”dionysiske” tilstand som ingen kan flykte fra, og som vi kommer nærmest i rusen. Opp i mot dette setter Nietzsche ”det apollinske”, etter guden Apollon, som representerer drømmekraften, det visjonære og estetisk skjønne som vil løfte mennesket utover seg selv. Begge kreftene er etter Nietzsche tilstede i tragedien, men også i kunsten generelt.

Friedrich Nietzsche

Interessant er tragediens kobling til det kvinnelige. Dionysos-kulten ble feiret av kvinner, ”bacchantinner” som også ble kalt ”evmenider” (jord/hevngudinner), noe som peker tilbake til det gamle greske matriarkatet. Jordkraften, rusen, fødsel og død knyttes i tragedien opp til det kvinnelige, mens tragedien selv ble utført av mannlige skuespillere (kvinner var bare tillatt på de bakerste benkene i publikum).

Den franske litteraturviteren Jean-Pierre Vernant knytter i sin tekst ”Den greske tragedien” (1966) [se lydlenke] tragedien opp mot en ny rettsforståelse som er knyttet til utviklingen av den antikke bystaten (polis). Tragedier, sier Vernant, er offentlige domstoler, ”presedenser” som viser hvordan forbrytelser mot guder og felleskapet (som drap og incest i Oidipus-tragedien) blir straffet. Forskjellige rettsprinsipper veies mot hverandre, og den felles rettsfølelsen styrkes.

Det tragi-komiske

Grekerne skilte skarpt mellom tragediene (Sofokles, Evripides, Aischylos) og komediene (for eksempel Aristofanes, Menander). Komediene var ofte burleske og vulgære parodier på kjente hendelser og personer i de greske ”polis”ene. De minnet om karneval, med groteske kostymer og masker i et larmende ”komisk opptog”. Men ser man bort fra lavkomikken, hadde også tragediene sine komiske trekk, og hos for eksempel Shakespeare er det tragi-komiske dyrket bevisst.

Selv om tragedien er blitt erklært død (for eksempel av George Steiner i 1961) [se lydlenke], har mange moderne forfattere tatt tak i det tragiske og tragi-komiske. Et eksempel er Becketts berømte ”Mens vi venter på Godot” [se lydlenke], som jo også handler om menneskenes forhold til en gud, riktignok en som aldri kommer, og dermed om fraværet av mening/mythos.


STUDIOPANEL:
Litteraturprofessor Arild Linneberg (UiB). Programmedarbeider Elisabeth Skjervum Hole og produsent Tilman Hartenstein (NRK).

Gjest i studio:
Ellen Mortensen, professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen. Hennes forskningsområde er særlig lyrikk og lyrikkteori fra det 19. og 20. århundre, drama og dramateori og moderne allmenn litteraturteori med vekt på feministisk teori, poststrukturalisme og dekonstruksjon.


av Tilman Hartenstein