2: Leserens fødsel, forfatterens død. Hvordan forstå en tekst?

SE OGSÅ:

Nykritikk er nærlesning   Barthes, Roland   Iser, Wolfgang

LYD OG VIDEO

Program 2: Hvordan forstå en tekst?   Ole Robert Sunde om forfatterrollen   Roland Barthes: Forfatterens død   Wolfgang Iser: Leseakten   Laurence Sterne: Tristram Shandy   Erik B Hagen om felleslesning

Hjelp | Mer lyd og video

Hva må man vite for å forstå Ole Robert Sunde?

Litteraturkritikeren Øystein Rottem har i en anmeldelse av Ole Robert Sundes bok ”Den sovende stemmen” (2001) parodiert forfatterens stil ved å imitere hans lange og kronglete setninger. Hovedpoenget til Rottem er at Sunde skriver bare ”for å tilfredsstille seg selv”, og at han ikke tar hensyn til leseren. Rottem begår dermed det som de amerikanske nykritikerne kaller for ”the intentional fallacy” – ”den intensjonale feilslutning”, fordi han slutter fra teksten til forfatterens intensjon, istedenfor å vurdere den som et selvstendig verk. Men kan man egentlig gjøre det – vurdere teksten uten å anta noe om forfatteren?

Ole Robert Sunde sier selv at en tekst er ”et samarbeid mellom forfatter og leser”, og at den skal betraktes som ”åpen” [se lydlenke]. Leseren kan plukke ut de bitene som tiltaler ham/henne, og hoppe over andre. Nettopp ved å være kompleks og ugjennomtrengelig, speiler teksten forfatterens sansning av verden. Denne opplevelsen kan leseren gjøre til sin egen ved å ”sanse teksten” – oppleve den ”estetisk” (estesis = gresk ”sansning”). Dette innebærer en form for lesning som ikke bare leter etter ”meningen”, ”budskapet” eller ”forfatterens intensjon”.

Trenger vi forfatteren i det hele tatt?

Den franske filosofen Roland Barthes’ tekst ”Forfatterens død” (1968) [se lydlenke] er en polemikk mot 1800-tallets ”borgerlige” litteraturoppfatning som knytter teksten i hovedsak til forfatteren og hans biografi. ”Leserens fødsel må betales med forfatterens død” skriver Barthes. Formalistene og strukturalistene interesserte seg for selve teksten og hvordan den er bygd opp, og hva som skjer i leserens møte med den. Forfatteren blir uvesentlig, mens språklige strukturer blir viktige. Her står nyere litteraturvitenskap i et visst slektskap med den gamle retorikken (jf program nr. 10).

Hvordan møter leseren teksten?

Litteraturprofessor Erik Bjerck Hagen beskriver lesernes ”tolkningsfelleskap” (Stanley Fish) [se lydlenke]. Erfaringshorisonten til leseren både forhåndsbestemmer opplevelsen av teksten, og utvides gjennom den. Denne mekanismen kalles for ”hermeneutisk sirkel” (utviklet i filosofen Hans-Georg Gadamers verk ”Sannhet og metode” fra 1960). Denne tanken ble videreført av bl.a. Wolfgang Iser i boken ”Leseakten” (1976) [se lydlenke] der han beskriver ulike tekster som strukturer med ulike mengder ”tomme plasser” som leseren selv må fylle ut. Jo flere tomme plasser, jo mer intuitiv lesning kreves for å få noe ut av teksten.

Hva er problemet med ”hermetiske” – lukkede – tekster?

Helt siden oldtiden har forfattere lekt med leseren og hans/hennes oppfatning av teksten. Cervantes og Don Quijote er et eksempel, Laurence Sternes berømte roman ”The Life and Opinions of Tristram Shandy, Gentleman” (1759-67) [se lydlenke] et annet. Denne boken inneholder til og med fysiske ”tomme plasser” i form av blanke sider, ord som er utelatt osv. Sternes hovedoppfordring til leseren er å slippe forventningen om et budskap fra forfatteren, og gjøre verket til sitt eget ved å fylle det ut selv. Her utfordres vi til å bli aktiv selv. Er vi ikke villige til det, vil vi oppleve teksten som lukket. Det er leseren selv som altså sitter med nøkkelen…


STUDIOPANEL:
Litteraturprofessor Arild Linneberg (UiB). Programmedarbeider Elisabeth Skjervum Hole og produsent Tilman Hartenstein (NRK).

Gjest i studio:
Janike Kampevold Larsen, stipendiat ved Historisk-filosofisk fakultet ved Universitetet i Oslo.

Intervjuobjekter:
Ole Robert Sunde debuterte i 1982 med diktsamlingen "Hakk i hæl" og har skrevet både dikt, essays og romaner. Sunde fikk Aschehougprisen i 2001.

Erik Bjerck Hagen er førsteamanuensis i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo. Hovedområdene hans er hermeneutikk, nykritikk, amerikansk pragmatisme, dekonstruksjon.



av Tilman Hartenstein