8: Svart daggrymelk. Litteratur og det ubevisste II

SE OGSÅ:

Psykoanalyse som lesebrille   Benjamin, Walter   Celan, Paul

LYD OG VIDEO

Program 8: Litteratur og det ubevisste II   Paul Celan: Dødsfuge   Ingrid Nielsen om Dødsfuge   Kjersti Bale om melankoli   Egil Skallargrimsson: Sonetapet

Hjelp | Mer lyd og video

Dikt etter Holocaust: Kan det ufattelige beskrives?

Paul Celans dikt ”Dødsfuge” (1945) [se lydlenke] er ofte blitt anført som moteksempel til kulturteoretikeren Theodor W. Adornos berømte utsagn om at det ikke vil være mulig å skrive dikt etter Auschwitz. Men hva er dette diktet egentlig? Kan det med fordel tolkes psykoanalytisk? Både Atle Kittang og Ingrid Nielsen mener: egentlig nei [se lydlenke]. Grunnen til dette er at diktets hovedvekt ligger på det formale: på en rytmisk-polyfon gjentakelse av noen få sentrale bilder: mannen i huset, stjernene som funkler, den røykfylte luften.

Men også slike formale kvaliteter kan ha psykoanalytisk potensiale: Sigmund Freud snakker om nettopp gjentakelsen som tvangstanke, som representerer dødsdriften (tanatos). I ”Dødsfuge” knyttes både gjentakelsen og bildene til fascismens voldsestetikk, som i seg selv kan forklares ved hjelp av Sigmund Freuds totem-teori (jf. program 7).

Det problematiske med denne psykologiserende lesemåten er imidlertid at ”språkarbeidet” som finnes bak diktet, ikke kommer til sin fulle rett. I ”Dødsfuge” framvises romantiske og humanistiske språkformler som var vanlig i den tyske klassiske litteraturen før nazismen (”Margarete” for eksempel henviser direkte til Goethes ”Faust”), og som altså ligger til grunn for en kultur som gjorde Holocaust mulig. Disse språklige elementene mister det humane i gjentakelsen, de blir demoniske og uttrykker ”kunstens skam overfor lidelsen” (Adorno). Diktet ligner mest på det å tie: et nytteløst forsøk på å uttrykke det ufattelige. På denne måten er dikterisk språk et verktøy for å prøve å utforske og overvinne en dyp følelse av redsel, sorg, tap og skam. At dette ikke kan lykkes fullt ut, utgjør litteraturens melankolske trekk.

Sorgen over det ugjenkallelig tapte: Melankoli

The Beatles’ berømte låt ”Yesterday” er en klassisk elegi: den uttrykker en grunnleggende lengsel etter det tapte, spesielt etter fortiden som aldri kommer tilbake. Denne lengselstilstanden som ofte omtales som melankoli, er et så mye brukt litterært og kunstnerisk grunnmotiv at det har ført til spekulasjoner om man må være melankoliker for å kunne være kunstner. Kjersti Bale forteller at koblingen mellom kunst og melankoli går helt tilbake til den greske oldtiden [se lydlenke]. Den tyske litteraturfilosofen Walter Benjamin knytter melankoli spesielt til én språklig figur (allegorien), mens den bulgarsk-franske teoretikeren og psykoanalytikeren Julia Kristeva ser det melankolske i sammenheng med bevisstheten om språkets utilstrekkelighet til å skildre den grunnleggene følelsen av tap som vi alle eier. Allerede Freud beskrev at selve fødselen representerer vår første tapsopplevelse: nemlig å bli skilt fra morens kropp.

Å kompensere for slike tap gjennom det å skape språk – det er en typisk psykoanalytisk beskrivelse av forfatterens arbeid. Et godt eksempel er Egil Skallargrimssons tekst ”Sonetapet” [se lydlenke] fra 1200-tallet, der den ubeskrivelige sorgen over å ha mistet et barn, forsøkes uttrykt. Gjennom å skrive ned sin fortvilelse, finner Egil ut av sin depresjon og tilbake til livet.


STUDIOPANEL:
Litteraturprofessor Arild Linneberg (UiB). Programmedarbeider Elisabeth Skjervum Hole og produsent Tilman Hartenstein (NRK).

Gjest i studio:
Atle Kittang, professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen.

Intervjuobjekter:
Ingrid Nielsen, litteraturviter, jobber ved Universitetet i Bergen. Nielsen holder på med et doktorgradsprosjekt om Paul Celan.

Kjersti Bale, førsteamanuensisvikar i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo. Hun har utgitt bøker om Core Sandel og om melankoli, og holder på med en bok om Michel de Montaigne. Bale er tidligere forlagsredaktør og er én av fire redaktører for Norsk litteraturvitenskapelig tidsskrift.


av Tilman Hartenstein