11: Livet en reise. Litteratur og dannelse

SE OGSÅ:

Goethe, Johann Wolfgang von

LYD OG VIDEO

Program 11: Litteratur og dannelse   Goethe: Italiensk reise   Arne Melberg om Rousseau og Goethe   Rousseau: Emile   Marianne van Hirtum: Trippelmord   Jonathan Swift: Gullivers reiser   Ragnar Hovland: Mor

Hjelp | Mer lyd og video

Opplysningstidens reiser i rom og tid

Goethe

"Den italienske reisen" [se lydlenke] er ikke bare tittelen på en reiseskildring av Johann Wolfgang Goethe (1816) fra en reise han gjennomførte i 1786. Begrepet var i opplysningstiden (1700-tallet) velkjent innenfor det kunstnerisk interesserte aristokratiet. Det å reise til Italia ble betraktet som en absolutt nødvendighet om man skulle lære noe om antikken – den greske antikken, ”den vestlige sivilisasjonens vugge”, slik den avspeilet seg i romernes kulturarv. Og antikken måtte forstås, i følge renessansen, da den hadde blitt gjenoppdaget (renaissance (fransk) = gjenfødelse). Men opplysningstiden var også tiden der reisen til det ukjente, teknologi- og framtidsutvikling ble de viktigste emner. Reiseskildringen som litterær genre ble dyrket (Montesquieu, Holberg, Swift osv.), naturligvis også fordi man ved hjelp av den kunne lage en topografi over verden (topos (gresk) = sted, men også litterært motiv).

Men reiselitteraturen handlet ikke bare om reiser i rom, men også om menneskets utvikling - ”livet som reise”. Litteraturprofessor Arne Melberg [se lydlenke] definerer opplysningstidens store selvpålagte oppgave med et sitat fra den tyske filosofen Immanuel Kant: ”Mennesket skal gjøre seg selv myndig.” Den franske filosofen Jean-Jaques Rousseau skrev med “Emile” (1762) [se lydlenke] den første utviklingsromanen (om en liten gutts barndom og oppvekst), som også var ment som en oppfordring til de voksne om å forstå betydningen av et barns oppvekstkår, fordi: ”Fra naturen av er alle mennesker like”. Et annet eksempel er Goethes dannelsesroman ”Wilhelm Meisters lære- og vandreår” (1795) om den unge Wilhelm som blir voksen mens han er ute og reiser. Det å reise – litterært eller virkelig – ble altså ansett som svært viktig i menneskets utvikling.

Barna får sin ”egen” litteratur

“Barndom” som begrep oppstod nettopp i opplysningstiden. Ennå på 1600-tallet var barn blitt betraktet som små voksne; nå fikk de en rett til utvikling, til skolegang, og til det å leke uforstyrret av de voksne. Barnet ble selve bildet på det nysgjerrige, oppdagende menneske. Derfor finnes også reiseskildringen som element i mye barnelitteratur, i leker og (data)spill.

Mens de første ABC-bøkene fra 1700-tallet var knyttet til katekismen (jf. program nr. 1), førte behovet for lesebøker til et nytt marked for en mer spesiell barnelitteratur. På 1800-tallet kom lesebøker med smakebiter fra voksenlitteratur som ble regnet som egnet for barn og ungdom: Daniel Defoes ”Robinson Crusoe”, Jonathan Swifts ”Gullivers reiser” [se lydlenke], Charles Dickens, Jules Verne osv. I Norge ble det fra 1850 trykt mest nasjonalromantiske tekster som ”dannelsesgrunnlag” i lesebøkene.

Men 1700-tallets dannelsesideal var mekanisk; barns egen psykologi fikk liten plass i ”barne”litteraturen. Dette forandret seg først i tiden etter 1945. Den belgiske surrealisten Marianne van Hirtums lille prosastykke ”Trippelmord” [se lydlenke] fra 60-tallet er et eksempel på en nesten anti-dannende tekst, skrevet ut fra en ungdoms følelsesliv og med et eget litterært uttrykk. På 60-tallet blir brudd på normer og tabuer et viktig trekk i litteraturen, ikke bare for barn. Å bli myndig var ikke lenger det samme som å bli dannet, men også et spørsmål om opprør og selvhevdelse.

I dag er diskusjonen om barnelitteraturens mål preget av nettopp motsetningen mellom den pedagogisk tilrettelagte litteraturen som skal gi håp og tillit til livet, og en mer samfunnskritisk, opprørsk og antiautoritær litteratur. Men det er viktig å huske at de typiske ”barneklassikerne” er verken det ene eller det andre. I Jonathan Swifts ”Gullivers reiser” (1726) [se lydlenke] eller Ludvig Holbergs ”Nils Klims underjordiske reise” som kom på latin (!) i 1741, finnes opprørske og samfunnskritiske elementer, ofte i form av en humoristisk skildret ”omvendt” verden som heltene møter på sine reiser. Enkelte nyere barnebøker tar helt bevisst opp denne litterære tradisjonen, og henviser til den, som Ragnar Hovlands ”Mercedes” (1989), der jeg-fortelleren spør: ”Men kanskje hadde eg lese for mykje bøker?”


STUDIOPANEL:
Litteraturprofessor Arild Linneberg (UiB).
Programmedarbeider Elisabeth Skjervum Hole og produsent Tilman Hartenstein (NRK).

Gjest i studio:
Nina Goga, lektor i den videregående skolen og tidl. redaktør for ”Norsklæreren”.

Intervjuobjekt:
Arne Melberg, professor i litteraturvitenskap, Universitetet i Oslo. Han har skrevet litteraturhistorie og litteraturteori, senest monografier om Hölderlin, Rilke, Monatigne og Nietzsche.


av Tilman Hartenstein