Sliten Seierstad hjem fra Afghanistan

Blikket er litt glassaktig etter flere døgn uten særlig søvn. Hjemreisen begynte med våpenstrittende militæreskorte fra Kandahar til Quetta i Pakistan, fortsatte per fly med fire mellomlandinger og endte med at en del av bagasjen var vekk da hun landet på Gardermoen i ettermiddag.

- Afghanistan er det fattigste landet jeg har vært i, og ødeleggelsene er utrolig store etter 23 års sammenhengende krig. Nå må ikke Vesten svikte. Når USA bomber, må de også bygge opp igjen, sier hun.

Seierstad har en viss tro på den nye statsministeren, Hamid Karzai, og hun tror Taliban som politisk bevegelse er død. Men menneskene er de samme. De tidligere Taliban-medlemmene har bare skiftet side. Derfor er alt veldig usikkert. Alle tenker på hva de selv er best tjent med. Sterkest inntrykk gjorde kanskje fattigdommen.

- Og alle de begrensede livene. Folk kan ikke lese og vet ikke hva som befinner seg bak nærmeste ås. For ikke å snakke om kvinneundertrykkingen, sier hun.

Brå overgang

Det tar nok tid før Åsne Seierstad lander mentalt i den norske førjulsstemningen, selv om hun ble møtt både av lokalavisa Lillehammer Tilskuer og moren på flyplassen.

- Det er klart det blir en vanskelig overgang, men sånn må det være, sier Åsne, som hadde bred erfaring med arbeid i krigssoner da hun reiste til Afghanistan 4. oktober.

Hun har dekket krig og konflikt både i Tsjetsjenia, Makedonia og Serbia. For sin uredde innsats i Afghanistan har hun fått Fritt Ords Honnørpris.

- Hva gjør jeg her?

Men krigsreporter vil hun ikke kalle seg.

- Jeg hater våpen, og at noen med en sånn kald ting kan legge alt øde. Lyden av kuler og raketter som slår ned er forferdelig, og jeg var kjemperedd hver gang det var skyting rundt meg. Da satt jeg og tenkte, hva gjør jeg her? Jeg tenkte alltid på mor og far og familien min. Her hjemme var det store diskusjoner om hvor stor risiko journalister bør utsette seg for, mens Åsne fartet rundt i nordområdene, og deretter fulgte med Nordalliansens inn i Kabul.

Åtte mediefolk er drept siden krigen i Afghanistan begynte.

- Jeg mener selv jeg var forsiktig, men hele landet er jo en krigssone, så ingenting er helt trygt, sier hun.

Vil tilbake

Komfort har det vært dårlig med, men hun påstår at hun ikke savnet noe underveis.

- Jeg tenkte ikke på de tingene jeg ikke hadde dusj og kremer og sånt, sier hun. Men to luksusgjenstander kom godt med: En hodepute og en silkelakenpose!

- Når jeg lå på en eller annen stinkende madrass i et hus fullt av soldater med våpen, da rullet jeg meg sammen og velsignet silkelakenposen. Nå gleder hun seg tross alt til en daglig dusj, til jul på Lillehammer og møter med venner. Snø, vinter og ski.

- Og det skal bli kjempedeilig å sitte hjemme og lese om Afghanistan i avisene, ler hun. Hun har skrevet nok for en stund, etter daglige reportasjer i Aftenposten, og før det i NRK og Dagbladet. Dessuten har hun forsynt både danske og svenske medier med rapporter. Men over nyttår vil hun tilbake.

Dramaet ikke slutt

- Jeg har fått med meg første fase, fra bombingen, frigjøringen av Kabul til Talibans fall. Men dramaet er ikke slutt, ingen kan vite sikkert hvordan dette vil gå, og jeg vil gjerne tilbake for å være med på neste fase også, sier hun.

Og neste tur blir også som frilanser?

- Absolutt. Ingen sjefer kan kalle meg tilbake, ingen kan bestemme hvor lenge jeg skal være.

Blir det bok, vil Lillehammer Tilskuer vite, og får høre at Åsne har sagt nei til mange forlagstilbud som smaker av "jeg og krigen min".

- Men jeg har en ganske morsom ide, synes jeg selv da. Det har ikke noe med krigen på gjøre. Det blir noe helt annet, sier hun og ser ut som hun har lyst til å fortelle. Men hun holder seg.

(NTB)