Freden gir krigens fasit

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Mye av debatten i amerikanske og europeiske media bærer preg av: Hva var det jeg sa? Der tok du feil!

Denne fingerpeking er en reaksjon på en militær triumf som har fått mange til å legge seg ned i ørkenstøvet i nesegrus beundring. Men de strategiske og taktiske konklusjoner av 21-dagerskrigen er en ting. Selv på det området er det noe mer usikkerhet enn mange forståsegpåere gir uttrykk for. Selv om forsvarsminister Donald Rumsfeld står tilbake som selvsikker seierherre, er det ikke sikkert at USAs motstandere vil føre fremtidens kriger slik Pentagon ønsker.

Forsvarsminister Donald Rumsfeld er selvsikker etter krigen. (Reuters-foto)

Historiske perspektiver

En ting er måten det høyteknologiske og mobile hurtig-felttoget ble gjennomført på. Noe annet er freden som skal sikres og de langsiktige perspektiver for irakerne og for hele Midtøsten. Her har jeg av siste dagers lesning festet meg ved to kommentarer.

Den ene i Washington Post av Michael McFaul, som er Hoover-fellow, professor i statsvitenskap ved Stanford University og seniormedlem av Carnegie Endowment for International Peace. Den andre artikkelen stod i The Guardian og er skrevet av Timothy Garton Ash, som underviser i historie i Oxford og er en av Europas aller mest interessante skribenter. Det er altså ikke to intellektuelle smågutter det dreier seg om.

Professor McFaul minner om noe de fleste av burde ha skjønt, men som kanskje ble borte under inntrykket av Saddam-statuer som ble revet (forøvrig ikke av de store, spontane folkemasser som amerikanerne hevdet). Å bygge et demokrati er en langt vanskeligere og mer tidkrevende prosess enn å føre et felttog eller gjennomføre en revolusjon.

Franskmennene feirer den dag i dag stormen på Bastillen 14.juli 1789, men det tok mange tiår, et meget blodig intervall og kontrarevolusjonære fremstøt før det franske demokrati var grunnfestet.

Februarrevolusjonen i Russland ble støttet av nesten alle demokratiske krefter, men det tok ikke mange månedene før den ble etterfulgt av Oktoberrevolusjonen, og senere av det stalinistiske diktatur. Utviklingen i det tidligere Sovjetunionen etter 1991 viser med all mulig tydelighet at det ikke er gjort i en håndvendig å bygge et demokrati på branntomten av et diktatur.

Enda et eksempel var Iran i 1979 da sjahen ble styrtet og en bred koalisjon overtok. Det var ikke demokratene Mehdi Bazargan og Abol Hassan Bani-Sadr, men Ayatollah Khomeiny som vant, og som innførte et religiøst diktatur som satte de gamle demokratitilhengere i fengsel.

En krig fører alltid til sivile ofre. (Reuters-foto)

Maktvakum og forventninger

Michael McFaul peker på tre viktige faktorer, som vi har mange historiske eksempler på og som er til stede i Irak. Det gamle regimes sammenbrudd skaper et maktvakum. Etter diktaturets fall oppstår det dessuten en "fovrentningenes revolusjon"; mennesker som har måttet forsake i lange tider, forventer en rask forbedring av sine levevilkår.

Og for det tredje: Den brede koalisjon som var med på å styrte diktaturet, går snart i oppløsning, og det ender med en bitter strid. Dette er farer man skal være oppmerksom på i et land som Irak med så mange etniske grupper og religioner.

Timothy Garton Ash skriver at "Amerika er på prøve". Med det mener han at hva USA gjør de nærmeste årene i Irak og i Midtøsten vil si oss om George W. Bush' krig var riktig, rettferdig og fornuftig. Garton Ash tilbakeviser at USA skulle være "Den store Satan", som de islamske fundamentalister hevder med mer eller mindre uttalt støtte av Amerika-hatere i Europa.

Det kan hende at historiens dom vil bli at amerikanerne ikke gjorde seg skyldig i så mye galt, men at deres felttog slo feil politisk. Her er et sitat av kynikeren Talleyrand på sin plass: "Det var verre enn en forbrytelse, det var et feilgrep."

Krig tar liv uansett

Uansett hvor skånsomt og effektivt amerikanerne og britene førte denne krigen, så skal man ikke glemme at alle kriger, selv de mest høyteknologiske, går ut over sivilbefolkningen. De sivile tap kan komme opp i 10.000, mens koalisjonen bare mistet 117.

Så kan det anføres at Saddams diktatur krevde langt flere menneskeliv; kurderne alene skal ha mistet 100.000. Dette kan man diskutere i det uendelige, men moralske pekefingre er lite opplysende.

Viktige forutsetninger

De spørsmål den kjente britiske skribenten reiser, er om de finner masseødeleggelsesvåpen som var den opprinnelige begrunnelse for krigen, dernest hvordan amerikanerne vil opptre i Irak de nærmeste måneder og år. Faresignalene er mange.

Det tredje spørsmål er hva som skjer i Midtøsten forøvrig. Vil president George W. Bush holde sitt løfte om å blåse nytt liv i Midt-Øst-diplomatiet slik at både Sharon og de palestinske ledere får det nødvendige press på seg? Eller vil han av frykt for å støte fra seg velgere vente til etter presidentvalget i 2004?

Amerikanernes utålmodighet

Garton Ash peker dessuten på fenomener som alle som har bodd i USA og har fulgt med i amerikansk utenrikspolitikk etter den annnen verdenskrig vil gjenkjenne: Amerikanernes utålmodighet og deres opptatthet av de nære ting straks de store stormer på verdenshavene har lagt seg.

Presidentrådgiver Karl Rove har allerede gitt George W. Bush det råd å konsentrere seg om økonomien, for ingen har vunnet eller tapt et valg på grunn av utenriks- og sikkerhetspolitikken. Og velgernes takknemlighet varer ikke lenge. Pappa Bush kunne saktens ha noe å fortelle sin sønn om dette.

Hadde Bush jr. tatt seg tid til å lese historie - det er åpenbart ikke hans sterkeste side - hadde han dessuten sett hvordan store seierherrer i krig, som f.eks. Winston Churchill, ble dårlig behandlet av velgerne straks freden kom.

Lærdommer fra Afganistan

Ser vi på Afganistan blir den amerikanske utålmodigheten tydelig. De gikk inn med full styrke og nølte ikke før Taliban var styrtet og Al Qaida drevet på flukt. Nå er det bare begrensede amerikanske styrker tilbake.

Oppgaven er overlatt til NATO, som amerikanerne benytter som en passende verktøykasse der de kan hente frem det de trenger til enhver tid. EU er ment å skulle dekke størstedelen av kostnadene med gjenoppbyggingen, og FN kan brukes til det Washington ikke kan eller vil beskjeftige seg med.

Særlig lenger kommer vi etter min mening ikke i dag i forsøkene på å gjøre opp en fasit for Irak-krigen. Time will show.