Langt frem i Irak

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Det kan ta lang tid før vold og kaos erstattes av lov og orden som er en forutsetning for å bygge opp et demokratisk samfunn.

Drapet på de forhatte Husseinsønnene Uday og Qusay avstedkom en påfallende optimisme i det offisielle Washington. USAs sivile administrator i Bagdad, Paul Bremer, uttrykte seg optimistisk da han forleden var i Washington, men i de lukkede briefinger til Kongressen skal han ha vært langt mer forsiktig.

Bremer ba om mer penger og mer mannskap for å løse en oppgave som kan knekke langt mer erfarne og solide folk enn ham.

Bremer trenger forsterkninger

Nå innser selv president George W. Bush at Bremer trenger forsterkninger. Det skal ikke tas som noen mistillitserklæring til den evig-unge Paul Bremer, som fremstår som alle amerikanske svigermødres drøm.

George W. Bush vil ikke uttrykke mistillit til noen av sine medarbeidere, selv om det etterhvert utpekes syndebukker som må sone for at presidenten i sine taler har kommet til å si ting som etterpå har vist seg å være det reneste tøv, for ikke å si løgner og halvsannheter.

Problemene er blitt så store både for Bremer og Det hvite hus at det er blitt aktuelt å kalle tilbake pappa Bush` dyktige utenriksminister James Baker fra pensjonstilværelsen.

Baker er i motsetning til Bremer en diplomatisk tungvekter med solid erfaring fra Midtøsten. Han er respektert på arabisk hold fordi han i sin tid satte kniven på strupen til den israelske statsminister Shamir da denne saboterte det amerikanske Midtøst-diplomatiet.

Den amerikanske økonomiske hjelp til Israel ble innstilt en periode. Det er noe verken israelerne eller araberne glemmer.

Wolfowitz` innrømmelser

Viseforsvarsminister og ideologisk arkitekt bak Irak-felltoget, Paul Wolfowitz, sa i sommer at masseødeleggelsesvåpnene ikke var den viktigste begrunnelse for krigen, men det var dette argument som var lettest å selge til en splittet amerikansk administrasjon og formodentlig også til massemedia.

Det var en bra «byråkratisk løsning», sa Wolfowitz med en nesten befriende kynisme.

Senere sa Wolfovitz at Pentagon hadde tatt feil i noen av sine vurderinger av situasjonen etter at felttoget var avsluttet.

- Enkelte forhold er verre enn vi forutså, sa Wolfowitz i forrige uke.

Wolfwitz er ikke kjent som en mann som innrømmer noe som helst hvis han kan unngå det.

«En klassisk geriljakrig»

Men vel så interessante er uttalelser til den nye sjefen for U.S. Central Command, general John Abizaid, om at amerikanerne står overfor «en klassisk gerilja-type kampanje», noe forsvarsminister Donald Rumsfeld tidligere har insistert på ikke var
tilfelle.

President George W. Bush avblåste offisielt krigen for to måneder siden, men i løpet av sommeren er flere amerikanske og britiske soldater blitt drept enn under selve felttoget.

I forhold til den forrige Golfkrigen i 1991 er de amerikanske tap foruroligende store.

Det er også kommet frem i den amerikanske debatten at det trenges langt flere soldater i Irak og det kan bli tale om å innkalle flere divisjoner av nasjonalgarden. Irak er blitt en for stor belastning for den amerikanske arme.

Rumsfelds påstand fra i fjor om at USA er istand til å utkjempe to regionale kriger samtidig trekkes nå i tvil av militære eksperter.

Saddam skal tas - «død eller levende»

General Abizaid forsøkte ikke å gi inntrykk av at vanskelighetene snart lar seg overvinne, selv om hans sjef i Det hvite hus er uhelbedelig optimist.

Nå skal Saddam Hussein tas - «død eller levende», som det heter i amerikansk Western-terminologi som jo ligger texaneren George W. Bush nær.

Det kan godt tenkes at amerikanske spesialstyrker ved hjelp av avansert teknologi og en generøs tipstelefon klarer å finne Saddam Hussein.

Det aller beste ville selvfølgelig være å ta ham levende og stille ham for en krigsforbryterdomstol.

Men om de finner ham er sansynligheten større for at det blir som lik. Lik kan ikke snakke, men etterlater seg farlige myter slik vi har sett etter at de to sønnene ble drept.

Upopulær okkupasjon

Irakere fleste ønsker seg ikke tilbake til Saddams diktatur. Sansynligvis er det et lite fåtall fanatikere som står bak angrepene på de amerikansk-britiske styrkene.

Men meningsmålinger og stemningsrapporter ute fra landet viser at folk flest ikke lenger ser på det amerikanske militære nærvær med særlig glede. Amerikanerne og alle andre som sender soldater til Irak (også Norge), er og forblir en okkupasjonsmakt, og okkupanter blir sjelden populære.

Irakerne vil styre seg selv og mener de er i stand til det. Irak har langt større ressurser av akademikere og dyktige byråkrater enn noe annet arabisk land, og med sine olje- og gassrikdommer og frodige jordsbruk skulle de ha alle muligheter for å skape seg en bedre fremtid.

Men den må irakerne selv finne frem til uten å bli styrt av en amerikansk prokonsul som alltid skal ha det avgjørende ordet.

Slik det er i dag lager amerikanerne ris til egen bak. For selv om irakerne ikke ønsker seg tilbake til Saddams forhatte hemmelige politi, hadde de ihvertfall friskt rennende vann og elektrisitet før krigen. Sykehusene og den sivile adminstrasjon fungerte bra til Midtøsten å være.

Det kaos og den usikkerhet som fortsatt hersker vil bare gjøre vondt verre for okkupasjonsmakten.