skillePodkastingskille_slutt
Toppbanner Irak-konflikten 3_1
Her er du: NRK.no > Nyheter > Utenriks > Irak-konflikten Sist oppdatert 22:50
NRK Nyheter
Tlf: 23 04 80 00
Faks: 23 04 71 77
nettnyheter­@nrk.no
Adresse: 0340 Oslo

Publikumsservice
Tlf: 815 65 900
info@nrk.no


Nyhetsredaktør:
Rune Nøstvik
Ansvarlig redaktør NRK.no: Are Nundal

Tips NRK Nyheter:
nyheter@nrk.no
Tips alle nyhets­redaksjonene
Tlf: 23 04 80 00

 

Supermaktsmektige fristelser

Forsvarsminister Donald Rumsfeld soler seg i den militære triumf i Irak. Men i USA pågår det samtidig en interessant debatt om hvem som forutså hva. Og det advares mot hovmod og arroganse.

Publisert 13.04.2003 10:33.

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Det kan bli lenge før vi får den endelige fasit for Irak-krigen. I første omgang må vi konstatere at det militære felttog tok kortere tid enn mange militære og sivile kritikere trodde.

Donald Rumsfeld - grunn til å triumfere? (Foto: M.Garcia, Reuters)
Både i amerikansk og europeisk presse fremstilles dette som en klar seier for forsvarsminister Donald Rumsfeld og en tilsvarende svekkelse av utenriksminister Colin Powell. Men det militære og politiske regnskap så langt er ikke så enkelt som mange fremstiller det.

Vi ser enda en gang hvordan seierherrene forsøker å skrive krigshistorien. Men i den amerikanske debatt er det interessante nyanser som viser at alle "hauker" ikke er like "haukete" og at Pentagons nykonservative politikere og de militære sjefer ikke hadde helt sammenfallende oppfatninger av hvordan krigen skulle forberedes.

Bare en "cakewalk"

Kenneth Adelman var direktør for rustningskontroll (hvilket ikke er det samme som nedrustning) i Reagan-administrasjonen. Han tilhørte den nykonservative hjernetrusten som forberedte Irak-krigen.

I februar 2002 hevdet han at de amerikanske styrker ville stå overfor en enkel oppgave i Irak. Han kalte det "cakewalk" - som å spasere med en kake i hånden.

Adelman forestilte seg langt færre styrker enn de som til slutt ble satt inn. Han hevdet like etter 11. september 2001 at en styrke på 100.000 til 200.000 mann var alt for mye. Til sammen har USA satt inn nærmere 300.000 i Irak-krigen.

Tilstrekkelig med mindre?

Noen av Adelmans ideologiske venner i og utenfor Pentagon var av samme oppfatning som ham.

Kunne USA tatt Irak med langt færre styrker? (Foto: K.Takahashi, Reuters)
Så lenge USA satset på sitt enorme forsprang i militær høyteknologi og anvendte en ny strategi med bruk av kraftig luftbombardement og mobile styrker med stor ildkraft var det ikke nødvendig med så mange som Powell og hans generasjon av militære sjefer krevde for å begynne en krig.

Richard Perle, som nylig måtte måtte gå av som leder for Defence Policy Board, statssekretær Douglas Feith og strategen James Woolsey mente det samme som Adelman. De ble støttet av forsvarsminister Donald Rumsfeld og viseforsvarsminister Paul Wolfowitz. Trodde mediene.

Overtalte Rumsfeld

Men ifølge to fremtredende sikkerhetspolitiske eksperter ved Brookings Institution, Philp H. Gordon og Michael E. O'Hanlon, godtok forsvarsminister Donald Rumsfeld den plan som sjefen for Central Command, general Tommy Franks, kom med.

Den krevde større styrker enn det "haukene" mente var tilstrekkelig. General Franks ville ikke ta noen sjanse.
Brookings-ekspertene, som var tilhengere av å bruke militær makt mot Saddam, har det kontroversielle syn at de tre ukenes vellykkede felttog slett ikke har vist at Powell tok feil.

Etter at general Franks fikk viljen sin, var det - slik Powell-doktrinen forutsetter - en absolutt overlegen styrke som slo til mot irakerne. Hadde Franks brukt en så liten styrke som Adelman og hans venner forfektet, kunne situasjonen ha vært enda mer alvorlig enn i dag, med kaos og anarki, selvmordskjempere og Saddam-lojale styrker i Tikrit.

Gordon og O`Hanlon skriver i The Washington Post at de samme nykonservative som mente det var tilstrekkelig med langt mindre styrker enn general Franks krevde, også tror at det trengs ganske få til å opprettholde lov og orden i Irak fremover for å sikre overgangen til demokrati og markedsøkonomi.

General Franks var mer forsiktig, og fikk forsvarsminister Rumsfeld med seg. Store forsterkninger er nå på vei til Irak.

Colin Powell - er han svekket? (Foto: T.Roge, Reuters)

Powell-doktrinen

Bildet er altså mer sammensatt enn som så. En ting er at forsvarsminister Donald Rumsfelds stilling er blitt styrket i forhold til et Pentagon-byråkrati som alltid skulle ha flere menn, mer våpen og mer penger og nølte med å bruke dem.

Det var tross alt ikke en republikaner, men den demokratiske utenriksminister Madelaine Fulbrigth som før Kosovo-krigen spurte den pensjonerte forsvarssjef Colin Powell om hva de skulle bruke alle de praktfulle våpen og ekstrabevilgninger til om de ikke ville gå til krig.

Det er altså ikke så enkelt å fastlå hvem som er "hauker" og hvem som er "duer" i Washington.

"Selvrettferdig triumfering"

Det er forøvrig meget interessant å se hvordan militæranalytikeren og forfatteren Robert Kagan nå advarer Bush-administrasjonen mot overmot. Motstå "supermaktsmektige fristelser" (superpowerful temptations), skriver han.

Kagan var en av de fremste tenkere bak ideen om at den eneste gjenstående supermakt skulle bruke sin enorme militære, teknologiske og økonomiske makt til å etablere en ny verdensordning etter sin egen vilje.

Det var Kagan som sa at europeerne "kommer fra Venus, mens amerikanerne kommer fra Mars", altså at europeerne ikke er tøffe nok til å bruke de hårde midler som verden etter 11.september krever.

Hans billedbruk skapte mye røre i Europa, og refereres stadig til i den europeiske debatt.

Kagan forstår at de nykonservative i Washington er fristet til å nyte seirens frukter fullt ut. Men han advarer mot å innsette amerikanske vasaller som Ahmed Chalabi i Irak og han anbefaler at USA ikke slår hånden av alle europeere som motsatte seg krigen.

Kagan advarer mot en "selvrettferdig trifumfering" i Washington, selv om den er forståelig.

-Sats på splittelse

Kagan gir Bush-administrasjonen det råd at den ikke bør straffe Schröders Tyskland og heller ikke ta for hårdt på Putins Russland. Likeledes anbefaler han tålmodighet overfor tyrkerne, selv om de sviktet i en avgjørende fase før krigen begynte.

Derimot viser Kagan liten overbærenhet med Chiracs Frankrike. Chirac representerer en konsekvent anti-amerikansk tradisjon, men det samme kan ikke sies om Schrøder og Putin.

Dersom amerikanerne spiller med sordin på sitt diplomati, kan de skape splittelse mellom Paris på den ene siden og ihvertfall Berlin og kanskje Moskva på den annen side. Det er interessante perspektiver og det viser at tilhengerne av George W. Bush' krigspolitikk ikke er en entydig, homogen masse.

Det er mange og viktige nyanser som er blitt borte i den mentale moblisering Bush foretok da han sa at "de som ikke er med oss, er mot oss".

Siste saker:

 
Interaktivt kart 181 (artikkelside)
5 SISTE NYHETER
5 SISTE UTENRIKS
Copyright NRK © 2009  -  Telefon: 815 65 900  -  E-post: info@nrk.no