Avgjørende jakt på Saddam

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Saddam Hussein er selve symbolet på det irakiske regimet, både på den brutale undertrykkelse og den motstandsvilje som fortsatt finnes blant lojale styrker. Saddam må drepes, begå selvmord eller tas til fange.

Amerikanerne kan ikke risikere noen gjentagelse av Bin Laden-fadesen. Al Qaida-lederen er fortsatt på frifot til tross for historiens største forbryterjakt.

Dersom Saddam bare forsvinner, vil det oppstå myter som kan leve i lange tider. Selv om den organiserte motstand opphører helt, kan det inspirere geriljakrig og terrororaksjoner i og utenfor Irak.

Avanserte hjelpemidler

Jakten på Saddam foregår med det mest avanserte utstyr etterretningshistorien kjenner. Amerikanerne har et førtitall satelitter over Irak. De tar bilder og avlytter all kommunikasjon og overfører dette øyeblikkelig til USA og Central Command i Qatar.

Dessuten har amerikanerne lenge hatt spesialstyrker på bakken og dessuten irakiske informanter. Til enhver tid ligger flere fly over Bagdad, klar til innsats på minutters varsel.

Det tok mindre enn ett kvarter fra amerikanerne ble tipset om at Saddam og hans medarbeidere angivelig befant seg i en restaurant i et boligomnåde, til gigantbombene falt. Men fortsatt kan ingen si om Saddam ble truffet eller hvor han eventuelt befinner seg.

Mangler "myke" etterretninger

Men en ting er den mest avanserte teknologi som kan oppdrives. Noe annet er det som kalle "human intelligence" - den "myke" etterretning, om man vil.

Det vil si agenter som sitter langt inne i Saddams maktstruktur og personer som kan ta det irakiske samfunn på pulsen. Det er her det har sviktet, ifølge bl.a. britiske eksperter.

Amerikanerne trodde irakerne ville gjøre opprør mot Saddamregimet, ihvertfall hilse invasjonsstyrkene velkommen som "befriere". Dernest feilberegnet man de irregulære avdelingers vilje til å kjempe og dø.

Om republikanergardene ble overvurdert, er ikke godt å si. Men her tok amerikanernes ingen sjanse. Det intense bombardement fra luften og fra artilleri og stridsvogner brøt ned motstandsevnen. Knapt noen styrke i verden kunne ha holdt stand mot en slik ildkraft.

Det vi ikke vet, er om republikanergardister har kommet seg unna og har sluttet seg til de Saddam-lojale avdelinger i Bagdad og i Saddam Husseins fødeby, Tikrit.

Ikke helt etter planene

Selv om amerikanerne demonstrerer en militær mobilitet og slagkraft uten sidestykke i krigshistorien, så går likevel ikke alt etter planene, om det da fantes planer for alle tenkte tilfelle.

Amerikanske soldater synes å være mer triggerhappy enn britene. De skyter først og spør etterpå, nervøse som de rimeligvis er etter selvmordsaksjoner.

Blir det for mange slike episoder, vil det gjøre det enda vanskeligere å bygge opp den tillit som de allierte trenger.

Krigens sanne ansikt

Overfylte sykehus der de mangler de mest elementære medisiner er krigens sanne ansikt. ((Foto: Reuters)

Fjernsynsbildene av drepte sivile og overfylte sykehus der de mangler de mest elementære medisiner, gjør inntrykk over hele verden og spesielt i Irak. Det er krigens sanne ansikt.

Dette vil ytterligere vanskeliggjøre den psykologiske gjenoppbygging. Man kan ikke i lengden bare avfeie disse sterke bilder med at "i krig dør det alltid sivile". Invasjonsstyrkene har et ansvar for å unngå sivile mål.

Journalister som mål

Det gjelder også beskytningen av journalister. Amerikanerne har ingen fullgod forklaring på hvorfor en stridsvogn beskjøt pressehotellet og drepte to av dem som skulle dekke krigen, blant annet for Reuters.

Ingen har sett eller hørt noe til de snikskytere som angivelig befant seg på taket av hotellet. Og man bruker ikke nødvendigvis tungt skyts mot noen geværskyttere. Det er som å skyte spurv med kanoner.

Amerikanerne har også beskutt kontoret til den uavhengige arabiske fjernsynskanalen al-Jazzera. Det gjorde de også i Kabul.

Det skjerper mistanken om at de vil bringe uavhengige medier til taushet. Generalsekretær Aidan White i Den internasjonale journalistføderasjonen (IFJ) kaller angrepene en krigsforbrytelse i strid med folkeretten.

Nå kan man innvende at det er sivilbefolkningens ufattelige lidelser og ikke noen få drepte og sårede journalister som er poenget. Men dersom Washington får internasjonale medier imot seg, er også kampen om verdensopinionen og ikke bare den irakiske opinionen tapt.

FN som fikenblad

Det lover heller ikke godt for fortsettelsen at president George W. Bush, til tross for Tony Blairs egentlige ønske, ikke ville forplikte seg til en mer sentral FN-innsats i gjenoppbyggingen av Irak.

Bush omtalte FN`s rolle som "vital", hvilket ikke er det samme som "sentral", som det het i NTB`s oversettelse. FN er åpenbart ikke tiltenkt noen politisk rolle, men kan gjerne stille med humanitær hjelp som mat, medisiner og lignende.

FN verken kan eller vil akseptere å bli brukt som et fikenblad for en amerikansk militæradministrasjon. Den er allerede på plass i Kuwait med Pentagons mann, general Jay Garner, i spissen.

FN må passe seg for ikke å få bare problemene, mens amerikanerne tar kontraktene. Heller ikke britene liker at Pentagon allerede har begynt å fordele kontrakter til amerikanske firmaer.

Håndplukket eksil-iraker

Amerikanrne går også sitt eget løp når det gjelder det politiske styre som de sier skal overta etter et halvt år.

De har fløyet inn Ahmed Chalabi fra Den irakiske nasjonalkongress. Chalabi er en ytterst omstridt mann i eksil-irakiske kretser og er ikke på noen måter representativ for opposisjonen mot Saddam.

Nasjonalkongressen er bare en av minst seks eksil-irakiske grupper. Det hevdes at han er korrupt, men det er det jo mange som er.

Det er imidlertid sikkert at Chalabi er Pentagons mann. Han var håndplukket av Paul Wolfowitz, James Woolsey og Richard Perle (den siste formelt ute av spillet, men fortsatt aktiv bak kulisene).

Pentagon-haukene var raskt ute og fikk president Bush`s velsignelse til å overta alt styre og stell i Irak etter krigen. Utenriksdepartementet og alle virkelige faginstitusjoner ble holdt utenfor. I krig som i fred er det om å gjøre å være på plass før de andre. Den som kommer først til kverna, osv...

Sivile må inn

Det blir interessant å se om det møtet som nå skal holdes i Nassariyah mellom eksil-irakiske grupper og representaner for sivilbefolkningen i Irak vil bringe inn mer nyanser og større realisme. Det trengs. For selv om det bare er okkupasjonsstyrkene som kan opprettholde ro og orden den aller nærmeste tid - noe de er forpliktet til etter folkeretten - så bør sivile og representative irakere bringes inn før haukene i Pentagon hadde tenkt seg.

Det blir ikke lett å bygge opp et demokrati i Irak, men det blir enda vanskeligere dersom okkupasjonsmakten behandler irakerne som umyndige, små barn som man ikke kan tiltro noe som helst ansvar.