Stor usikkerhet om Iraks fremtid

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Hvilken fremtid venter dette søskenparet i Sør-Irak?(Foto: REUTERS/POOL/Ian Jones)

I det nære perspektiv kommer denne usikkerhet frem i den konferanse amerikanerne denne uken har innkalt til om Iraks politiske fremtid. Washingtons spesialutsending, Zalmay Khalilzad, vil sitte ved bordenden når 40 irakere som representerer eksilgrupper så vel som den innenlandsk opinion, møtes i Nasiriyah.

De skal forberede et sivilt overgangsstyre som formelt skal fungere ved siden av general Jay Garners administrasjon, men i virkeligheten blir underlagt den amerikanske okkupasjon. Det er amerikanerne som bestemmer. Det er de som har makten, og det er de som stiller det apparat som skal stå for overgangen fra krigstilstand til mer fredelige forhold.

Kaotisk situasjon

Det langsiktige politiske kommer i bakgrunnen for de umiddelbare behov i et land som er herjet av brutal krig og årtiers vannstyre under diktatoren Saddam Hussein. Situasjonen er svært kaotisk og vil være det i lang tid fremover.

Det kan virke som om koalisjonen har forberedt seg mindre på disse oppgaver enn på de rent militære behov, sier den britiske eksperten professor Robert Springborg ved London School of African and Oriental Studies til danske Politiken. Situasjonen er fullstendig kaotisk og det er et helt åpent spørsmål hvem som vil og kan samarbeide i det sivile overgangsstyret.

Mye vondt blod

Det er skapt vondt blod mellom irakere som vender hjem fra eksil og de som har holdt ut Saddams undertrykkelse. Også blant hjemmeirakerne er splittelsen stor.

Når amerikanerne og britene forsøker å bygge opp en politistyrke som kan hjelpe til med å gjenopprette lov og orden etter de sanseløse plyndringene, ser vi straks den dype mistenksomhet overfor folk som arbeidet for det gamle regimet. Det skal ikke bli lett å finne noen som har et fullstendig uplettet rulleblad. Om de ikke har blod på hendene, så er de i hvert fall korrupte.


Men det er umulig å bygge opp en sivil ordensmakt uten å benytte tjenestemenn, byråkrater og eksperter fra Saddams regime. Det var jo dette de allierte gjorde i Tyskland og Japan i 1945. Men Irak 2003 er både enklere og vanskeligere enn Tyskland og Japan den gang. Irakerne oppfattes av seiersmakten som "befridde", mens tyskerne og japanerne var "beseirede". Det stiller andre krav enn et rent okkupasjonsstyre.

Drap på shia-muslimsk leder

Drapet på den shia-muslimske leder Abdul Majid al-Khei, som var vendt hjem etter 12 års eksil i Storbritannia, viser hvor bitre motsetningene er. Nå fryktes det nye drap uten at okkupasjonsmakten ser ut til å kunne gripe inn. Det vil skremme andre eksilirakere fra å vende hjem til tross for at Irak sårt trenger deres hjelp.

Chalabi og hans private arme

En som har vendt tilbake og som i hvert fall har sørget for egen fysisk sikkerhet, er Ahmed Chalabi. Både det amerikanske utenriksdepartement og britene er skeptiske til ham, men han er Pentagons håndplukkede mann. Det er Chalabis styrke og svakhet. Han møtes med stor skepsis i den arabiske verden, blant annet fordi han har en svindeldom på seg fra et opphold i Jordan. Han har ingen støttespillere av betydning i det sivile irakiske samfunn.

Men Chalabi har en privat hær som amerikanerne har hjulpet ham til å bygge opp. Den er relativt godt utstyr med våpen og er blitt trenet av amerikanske eksperter. Chalabi har med andre ord et maktinstrument som ingen andre irakere har. Dersom han gjør alvor av sin trussel om å marsjere med sine to tusen mann mot Bagdad, blir han en maktfaktor man må regne med.

Men det viktigste er at han er valgt ut av de ny-konservative i Washington og at han støttes av Pentagons politiske ledere, selv om det sies at mange amerikanske offiserer er skeptiske til ham. De har sett nok av slike private armeer i Latin-Amerika.

Vanskelig å finne samarbeidspartnere

De fleste Irak-eksperter synes å være enige om at det må bli en mann fra eksilgruppene. Som nevnt blir det vanskelig å finne noen blant de hjemmeværende som ikke er kompromittert og som har den nødvendige autoritet. Shia-muslimske ledere med støtte i Iran må regne med amerikansk motstand. Dette taler til Chalabis fordel. Men det er en åpen kamp. Det kan dukke opp kandidater som vi i dag ikke kjenner.

Langsiktige problemer

Som om de kortsiktige problemer ikke er nok, virker de langsiktige utfordringer enda mer kompliserte. Det ville da også være helt urealistisk å forvente noe annet. Her dreier det seg om mer eller mindre uttalte amerikanske interesser for hele regionen. Uansett hva Washington bestemmer seg for å realisere av sine planer og drømmer, så er det i hvert fall tydelig at her skal verken russerne eller vesteuropeerne få stikke kjepper i hjulene.

En øvelse i avmakt

Det tysk-fransk-russiske toppmøtet i St. Petersburg i helgen ble ikke noe mer enn en øvelse i politisk avmakt. Europa står maktpolitisk på et sidespor, selv om det til syvende og sist blir EU som må betale - i Irak som i Afghanistan og på Balkan. Å tale om Europas "utenrikspolitiske makt", som jeg ser enkelte kommentatorer gjør, er en illusjon.

Det meste Washington vil innvilge er - som den kjente nykonservative spaltisten George W. Will skriver - litt "psykoterapi for en krise i selvrespekt som de selv har pådratt seg med sin dårlige oppførsel". Dette er nok mer representativt for stemningen i Bushadministrasjonen enn utenriksminister Colin Powells høflige formuleringer.

Fransk "kjerringa mot strømmen"

Da hjelper det lite at man i Berlin og Paris føler seg mer hjemme med "postmodernisten" Putin enn med "fundamentalisten" Bush. Dette er det ikke en amerikansk nykonservativ som skriver, men den franske filosofen Andre Glucksmann i Welt am Sonntag. Bush "representerer en messianisme som er fremmed for våre kloke tradisjoner", skriver Glucksmann ironisk. De førende kretser i Tyskland og Frankrike frykter George W. Bush`s Amerika på grunn av merikanernes "moralske overlegenhetsfølelse og deres merkantile kynisme".

Frankrike og Tyskland er blitt marginalisert på en måte som retorikken fra St. Petersburg ikke kan dekke over.
Slike ord fra en franskmann som opptrer som "kjerringa mot strømmen", smerter en europeer som denne kommentator. Men jeg er redd for at det er dekkende for den maktpolitiske situasjon vi opplever etter USAs militære triumf i Irak.