skillePodkastingskille_slutt
Toppbanner Irak-konflikten 3_1
Her er du: NRK.no > Nyheter > Utenriks > Irak-konflikten Sist oppdatert 22:50
NRK Nyheter
Tlf: 23 04 80 00
Faks: 23 04 71 77
nettnyheter­@nrk.no
Adresse: 0340 Oslo

Publikumsservice
Tlf: 815 65 900
info@nrk.no


Nyhetsredaktør:
Rune Nøstvik
Ansvarlig redaktør NRK.no: Are Nundal

Tips NRK Nyheter:
nyheter@nrk.no
Tips alle nyhets­redaksjonene
Tlf: 23 04 80 00

 

Fra krig til fredsarbeid

Etter å ha triumfert på slagmarken i Irak er amerikanerne nå igang med en langt vanskeligere strid. De skal bygge freden i det krigsherjede og splittede land.

Publisert 16.04.2003 08:46.
Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Det første spede skritt var møtet som amerikanerne hadde kalt sammen i Nassiriya denne uken. Der stilte USAs spesialutsending Zalmay Khalilzad og general Jay Garner, som Pentagon har håndplukket til å lede den sivile administrasjon inntil irakerne selv kan ta over.

Det eneste deltagerne ble enige om var at de skulle møtes igjen om ti dager. En uttalelse i 13 punkter som ble offentliggjort etter møtet, er så generell og uforpilktende at den ikke sier noe som helst om hvordan fredsarbeidet vil bli.

Nei til fagfolk

Det er påfallende hvordan forsvarsminister Donald Rumsfeld og hans ny-konservative ideologer også får spille førsteviolin i fredsarbeidet. Ifølge The New York Times har Pentagon lagt ned veto mot alle de kandidater som utenriksdepartementet foreslo - diplomater med lang erfaring fra den arabiske verden og akademiske spesialister.

USA er en supermakt også på det akademiske området, men den slags ekspertise ville ikke "den glitrende intelligente" Rumsfeld vite noe av.

Pentagon advart

Pentagons maktarroganse blir tydelig når vi ser det som gikk forut for plyndringen og vandaliseringen av nasjonalmuseet i Bagdad. USAs fremste fagfolk - forskere, museumsdirektører, samlere og seriøse antikvitetshandlere - advarte allerede i januar om hva som stod på spill.

McGuire Gibson, en anerkjent spesialist på gammel irakisk kultur ved Chicago-universitet, var to ganger i Pentagon. Han og hans kolleger pepret ifølge The Washington Post forsvarsdepartementet med bakgrunnsmatriale som ikke etterlot noen som helst tvil om at det dreide seg om umistelige skatter fra mennesketens eldste sivilisasjoner.

Lot plyndringen skje

Pentagon visste altså hva som kunne bli ødelagt, men gjorde åpenbart intet. Offiserene ute i felten fikk ihvertfall ikke den nødvendige orientering. Heller ikke har amerikanerne gjort noe for å oppspore de stjålede gjenstander. Den grensekontroll de gjennomfører, dreier seg ikke om smuglede kulturskatter, men irakiske ledere på flukt.

Dette vil stimulere mistanken om at Pentagon lyttet mer til en dubiøs amerikansk gruppe som før krigen tok til orde for å oppmyke irakiske regler for eksport av nasjonale kulturskatter. De ville også liberalisere amerikanske importbestemmelser slik at antikvitetshandlere og private samlere i USA fikk fritt spill.

Mye kan tyde på at plyndringen av nasjonalmuseet var et profesjonelt bestillingsverk, selv om kulturløs mobb sluttet seg til og ødela alt de kom over.

Irakiske forskere og museumsfolk ba fortvilet om hjelp, men ble avvist av amerikanske offiserer. Det er ikke først og fremst dem man skal klandre, men deres overordnede i Pentagon. Offiserene visste antagelig ikke bedre og hadde ikke mottatt noen ordre om å beskytte nasjonalmuseet. Oljeministeriet var viktigere.

Dette vil bli stående som en skamplett på amerikanernes rulleblad, noe verken araberne eller kulturbevisste mennesker ellers i verden vil tilgi dem.

"Nasjonsbygging"

Skandalen med nasjonalmuseet stiller USA`s store etterkrigsprosjekt i Irak i et grelt lys. Når man ikke engang viser respekt for en nasjons kulturelle røtter, hvordan skal man da kunne bedrive "nasjonsbygging"?

Under presidentvalgkampen gjorde George W. Bush narr av demokratenes "nasjonsbygging"-prosjekt. Han hadde et visst poeng, for dersom Al Gore hadde vunnet, kunne vi ha fått se mye velment, men naiv amerikansk virksomhet rundt omkring i verden i kjølvannet av "humanitære militæraksjoner".

"Den snille amerikaner"

Graham Greene har udødeliggjort "The Ugly American". Han har jeg selvsagt møtt i den tredje verden. Men mer representativ er "The Nice Guy American" - den velmenende og idealistiske amerikaner som skulle bygge opp nasjoner etter mønster av det amerikanske demokrati.

Jeg møtte noen slike i Sør-Vietnam i 1966. De holdt på med sin "nasjonsbygging" i en liten landsby uten at den lokale befolkning egentlig skjønte så mye av det. De var mer opptatt av de nære, påtrengende behov og fryktet at krigen også skulle komme til dem.

Kultur og historie

Når det gikk så galt som det gjorde i Vietnam, skyldes det ikke bare "slemme" amerikanere, men alle de "snille" og velmenende mennesker som ikke forstod at de "innfødte" ville stille seg undrende til importert "nasjonsbygging" i en av verdens gamle kulturnasjoner.

De ansvarlige for at USA havnet i hengemyra i Vietnam - og det var ikke Republikanere, men Demokrater - manglet dessuten elementær historiekunnskap. Den ville ha fortalt dem at vietnamesere og kinesere tradisjonelt var fiender. Det kom da også senere til krig mellom de to folk.

Historiekunnskap kunne også ha fortalt Washington at Sovjet-China-striden gjorde forestillingen om en monopolitisk verdenskommunisme og dominoteorien helt urealistisk. Forsvarsminister Robert McNamara forstod dette, men for sent.

Lærdom fra Afganistan

Når europeisk presse skriver at amerikanerne er flinkere til å krige enn til å bedrive fredsarbeid, er det et ferskere eksempel de har i tankene. Forøvrig er arrogansen ikke bare begrenset til den amerikanske side av Atlanteren. Mye av det jeg har lest i fransk presse de siste månedene er preget av en total undervurdering av amerikansk kultur og samfunnsliv. Det er en "gallisk arroganse" som får selv USA-kritiske tyske skribenter til å rygge.

Når det gjelder Afganistan har europeerne et poeng. Amerikanerne gjennomførte også der et militær imponerende felttog mot Taliban og Al Qaida, men har ikke fulgt opp med det nødvendige fredsarbeid. Det overlater de helst til europeerne. I Irak vil Pentagon ha full kontroll, men europeerne må gjerne betale.

Shiamuslimer og kurdere ikke med

Møtet i Nassiriya viste ved fravær av viktige grupper at det irakiske samfunn er dypt splittet. De Iran-vennlige shia-muslimer boikottet konferansen. Med sin ekstreme religiøse overbevisning om "Gudsstaten" er de er slett ikke noen garanti for demokrati, men de er en maktfaktor man ikke kommer utenom.

De har sin egen hær på iransk side av grensen og har betydelig støtte blant det shiamuslimske flertall.

En annen maktfaktor med militære muskler er kurderne. De var heller ikke representert på noen overbevisende måte i Nassiriya-opplegget. De er istedet opptatt med å bedrive etnisk rensning i nord. De fordriver sunitter som tok deres landsbyer og hjalp Saddam. Kurderne holder på med sin form for "nasjonsbygging".

Siste saker:
Flere saker: ALT OM KRIGEN MOT IRAK
Siste saker:

 
Interaktivt kart 181 (artikkelside)
5 SISTE NYHETER
5 SISTE UTENRIKS
Copyright NRK © 2009  -  Telefon: 815 65 900  -  E-post: info@nrk.no