Bagdad neste - og hva så?

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen.

Takket være amerikanernes overlegenhet i ildkraft og høyteknologi har de slått seg gjennom republikanergardens fremskutte posisjoner og står enkelte steder bare 30-50 kilometer fra Bagdad. I vest trengte 3. infanteridivisjon seg gjennom Karbala-gapet, men unnlot å gå inn i den hellige by som betyr så mye for shiamuslimene.

Kampene om Najaf viste at de irakiske soldater søker tilflukt i moskeer og beskyter amerikanerne derfra. Det stiller invasjonsstyrkene overfor et dilemma: Svarer de slik den militære logikk tilsier, risikerer de å ødelegge viktige religiøse og kulturelle sentra og får befolkningen mot seg. Men samtidig må de beskytte egne tropper, for fjernsynsbilder av drepte og tilfangetatte amerikanske soldater gjør seg dårlig på fjernssynsskjermene hjemme i USA. Derfor gikk de utenom Karbala.

En irakisk kvinne og et barn flykter fra Basra. (Foto: Reuters/Scanpix)

Erfaringene fra Basra

Men britenes erfaringer fra Basra viser at de dermed bare utsetter problemene. De britiske styrker kjemper omsider inne i selve Basra og de bruker tungt artilleri og fly. For første gang har de benyttet klasebomber, som skoleflinke norske militæranalytikere hevdet ikke var relevante å bruke i Irak. Klasebomber er meget omstridt. De rammer sivile, ikke minst barn, og er også en fare for egne styrker. Men nå bekrefter den britiske overkommando ifølge BBC at nettopp slike våpen er blitt brukt.

Dessuten er mer konvensjonell artilleribeskytning av mål inne i en millionby ytterst problematisk, selv om de britiske styrker har ordre om å unngå sivil bebyggelse. Enhver med den minste kjennskap til strid i byer vet at det ikke lar seg gjøre. Vi har sett hvordan de irakiske styrker bruker sivile som skjold, men selv om de ikke hadde gjort det, ville gatekamper ramme sivilbefolkningen.

Eufrat og Tigris

I vest forbereder 3. amerikanske infanteridivisjon, som snart får forsterkninger fra 4. divisjon, seg på å gå over Eufrat. I øst krysser det amerikanske marineinfanteriet Tigris. Det overraskende er at irakerne ikke rakk å ødelegge strategisk viktige broer. Det sier mye om amerikanernes mobilitet i tillegg til den overlegne ildkraften.

Satellitt-bilde av Bagdad, tatt 1. april. De amerikanske styrkene står nær byen og har krysset Tigris. (Foto: Reuters/Space Imaging Eurasia/Scanpix)

Men selv om det de siste par døgn er kommet seiersmeldinger fra Pentagon og sentralkommandoen i Qatar, er det et åpent spørsmål hva amerikanerne videre vil gjøre. Hva det spekuleres om i media, ofte inspirert av bevisste lekkasjer, er ikke nødvendigvis de virkelige planer. Den psykologiske krigføring fortsetter på mange plan. Det gjelder å forvirre motstanderen og bearbeide hjemlig opinion.

Omringe eller gå inn i Bagdad

På veien til Bagdad gjenstår det mange problemer for amerikanerne. Irakerne sender nå gardeavdelinger sørover for å forsterke de divisjoner som har fått kraftig bank. Amerikanerne vet at de kan støte på enda kraftigere motstand. Jeg tror ikke deres offiserer har undervurdert denne mulighet så mye som de sivile hauker gjorde i utgangspunktet.

Særlig varsomme er de militære med å gå inn i Bagdad der blodige gatekamper sannsynligvis venter dem. Heller ikke blir det nødvendigvis en total omringning av den irakiske hovedstaden, med utsulting av innbyggerne. Det vil jo bare øke den sivile katastrofe og amerikanerne vil få irakerne mot seg for all fremtid. Det er ille nok med de store sivile tap - raketter mot markedsplasser, fødselsklinikker og boligbebyggelse og nedskytning av hele familier fordi amerikanske soldater er blitt nervøse etter selvmordsaksjonene.

Hvor er Saddam?

Amerikanske militæranalytikere antyder at kampen om Bagdad kan bli langvarig og gradvis. I stedet for å sende hovedstyrken inn i byen vil amerikanerne fortsette det tunge luftbombardement og antagelig bruke spesialstyrker for å ødelegge motstandsreder og søke etter den politiske og militære ledelse. Men det blir som å lete etter en nål i en høystakk. Saddam og hans menn kan lett stikke seg bort i en by på fem millioner. I tillegg til at de har et godt utbygget system av bunkere og tunneler dypt under jorden kan de skjule seg blant sivilbefolkningen.

Til siste mann

Dette er viktig for amerikanerne, for hele deres strategi bygger på at dersom de klarer å drepe eller fordrive Saddam og kommando- og kontrollsystemet ødelegges, vil motstanden bryte sammen. Det kan være en riktig strategi. Men det kan like gjerne skje at de mange som er lojale overfor Saddam, kjemper til siste mann fordi de ikke ser noe annet alternativ. De har satset alt på ett kort.

Sluttkampene om Berlin viste hvor desperate slike folk kan bli. De trenger ikke ha noen pistol i ryggen, et noe forslitt argument som har vært brukt, bl.a. med henvisning til russerne og Stalingrad. Jo, sovjetiske kommissarer henrettet alle som viste tegn til å desertere. Men de fleste russere kjempet i Stalingrad og på andre fronter fordi tyskerne hadde angrepet deres fedreland. Noe av den samme psykologiske mekanisme ser vi antagelig i Irak.