Hvor mange falne kan USA tåle?

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Dette viktige spørsmål er blitt aktualisert etter at den amerikanske pressetalsmann, brigadegeneral Vincent Brooks, sa at USA var rede til "å betale en meget høy pris" i falne og sårede for å erobre Bagdad.

Selv om problemstillingen er spesielt påtrengende i USA, der man fortsatt kan merke ettervirkningene etter Vietnamkrigens "bodybags", gjelder den også Storbritannia foran det som nå, for n'te gang, omtales som den avgjørende offensiv mot Bagdad.

General Brooks var brutalt ærlig, som militære i uniform kan være når de får lov av sine politiske overordnede. Jeg er imidlertid ikke helt sikker på at Washington var særlig glad for uttalelsen som falt i Qatar.

Kenneth Adelman, en av de mange hauker som havnet ute i kulden i Ronalds Reagans andre presidentperiode, og som pappa Bush holdt på en armlengdes avstand, kom inn i varmen igjen med Bush junior. Han sa at felttoget i Irak ville bli en "cakewalk" (kakegang).

Krig tar liv

Det er ikke gått helt slik, og det vil bli enda verre innen Bagdad er falt. Militære vet at krig koster liv, både egne og sivile. Derfor uttalte brigadegeneral Brooks seg som han gjorde.

Brooks er en av de akademisk utdannede amerikanske toppmilitære, og han kan sin historie. Han vet at i Vietnamkrigen mistet 47 378 amerikanske soldater livet.

Nordvietnamesernes og FNL ("Viet Cong") hadde fem ganger så store tap. I den første Golfkrigen ble 400 amerikanere drept, men bare 150 av dem av irakerne. Resten omkom ved ulykker eller såkalt "friendly fire" - de ble beskutt av sine egne.

Tilsvarende hender i Irak i dag, noe særlig britene har fått erfare.

5000 falne smertegrensen?

I Afganistan var de amerikanske tap beskjedne fordi størstedelen av krigen ble ført på trygg avstand fra luften og Nordalliansen gjorde jobben på bakken.

Hva det ender med i Irak, vet ingen. Militæranalytikere har nevnt 5000. Det kan bli flere. Uansett vil det gjøre inntrykk på amerikansk opinion, særlig hvis krigen trekker ut.

Hvor mange "bodybags" (liksekker) kan amerikanerne ta?
Jeg må gjenta den gamle sannhet: Vietnamkrigen ble ikke tapt på slagmarken, men hjemme i Amerika.

Det var de mange amerikanske falne og det blodige inntrykket av sivilbefolkningens lidelser som skapte omslaget i amerikansk opinion.

Dette var noe den tidligere amerikanske forsvarsminister Robert McNamara stadig kom tilbake til da jeg møtte ham i Oslo for etpar år siden, og det er en rød tråd i hans selvkritiske bok om Vietnamkrigen.

Det må tilføyes at McNamara i ettertid kom til at Vietnamkrigen både var moralsk uakseptabel og en politisk og diplomatisk feiltagelse.

Vi vet ikke nøyaktig hvor amerikanernes smertegrense går i dag, men hvis det blir 5000 eller flere, er det blodig alvor og ikke lenger noe videospill.

Britene husker sine falne

Britene regnes for å være tøffere i slike sammenhenger, men de er selvsagt ikke ufølsomme for egne tap og slett ikke for sivilbefolkningens lidelser.

Dessuten har de et historisk minne som den jevne amerikaner mangler. Britene husker at i slaget ved Somme i november 1916 led de allierte et tap på 600.000 mann.

På en eneste dag mistet britene 57.470 mann, i ingemannsland foran de tyske stillinger som den allierte overkommando trodde var opp myket av historiens største artilleribeskytning.

Iraks britiske krigskirkegårder

Britiske aviser minner også sine lesere om at på krigskirkegårdene i Irak ligger mange av deres gutter, fra kampene mot det ottomanske regime i den første verdenskrig og fra irakernes opprør i 1921.

Det falt også britiske soldater i Midt-Østen i 1941 og 1956. Britene trenger ingen hånlig påminnelse fra den irakiske utenriksminister og informasjonsminister om dette.

De er seg sin krigshistorie bevisst selv om den er innhyllet i "pomp and circumstances" som ikke passer helt for våre dagers mennesker.

Slaget om Bagdad

Både i London og Washington vet man at den hjemlige opinion ikke vil ta en langvarig krig med store tap. Derfor presses det nå på foran slaget om Bagdad.

Vi skal imidlertid ikke ta noe for gitt. Basra og alle byene og trafikk-knutepunktene på veien fra Kuwait til Bagdad skulle forlengst ha vært under invasjonsstyrkenes fulle kontroll.

Slik gikk det ikke.

Fortsatt holder lommer av irakiske geriljasoldater og elitestyrker ut. Flere av dem venter i og utenfor Bagdad, selv om den amerikanske overkommando sender ut optimistiske meldinger om at den massive bombing har redusert den republikanske garde til det halve.

Det kan bli meget blodig før det hele er over.