USA taper kampen om hjertene

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

En ung iraker sitter på en sykehusseng etter at han ble såret i et angrep mot en irakisk markedsplass i Bagdad. (Foto: Reuters/Faleh Kheiber)

Drepte sivile får irakerne til å spørre om dette er måten å bli "befridd" på. Angrepsstyrkene er ikke blitt møtt av jublende irakere, ei heller av oppstand mot Saddams regime, og det vil neppe bli oppmuntret av de blodige scener vi har sett på TV det siste døgnet.

Selv om Pentagons ledelse og den britiske forsvarsledelse forsøker å gi inntrykk av at alt går etter planen, er det ingen som tror dem lenger.

Privat sier amerikanske og britiske offiserer at svært mye har gått galt, selv om de ikke tviler på den endelige seier. Men det vil ta lang tid før hele Irak er erobret og Saddam Hussein er styrtet, og omkostningene vil bli enorme både i egne tap og for sivilbefolkningen.

Det tales ikke lenger om noen ukers felttog, men om en blodig krig som kan vare i måneder.

Ikke etter planene

Av lekkasjer til amerikanske media, og ifølge vurderinger av pensjonerte toppoffiserer, er det gjort flere alvorlige feil. Krigen startet med luftangrep noe tidligere enn planlagt, etter tips om hvor Saddam og hans menn befant seg.

Men det irakiske regimet ble ikke "halshugget", som det heter i fagterminologien. Det er fortsatt intakt på tross av stadig tyngre luftbombardement, nå også med gigantbomber mot underjordiske bunkere og kommando- og kontrollsystemet.

Selv om det har svekket kommunikasjonene mellom den sentrale ledelse og avdelingene ute i felten, så fungerer det fortsatt på ett vis.

Likeledes er Saddam istand til å få sitt budskap ut til irakerne, til tross for at fjernsynshuset er bombet og amerikanerne har ødelagt viktige kommunikasjonsanlegg.

For få allierte styrker

Ifølge uavhengige ekspertvurderinger var det for få styrker på plass i Kuwait da landoffensiven startet. Det var dessuten en strek i regningen for amerikanerne at de ikke fikk benytte tyrkisk territorium og flybaser.

Den andre front i Nord-Irak ble dermed forsinket. Kurderne kunne ikke sette inn sitt angrepspotensial før amerikanerne var på plass.

Men aller mest bekymringsfullt er det som er skjedd sør for Bagdad. De amerikanske styrker rykket nordover i rekordfart og skapte militærhistorie.

Men hva hjelper det når forbindelseslinjene ikke var sikret. Amerikanerne kjemper fortsatt med irregulære irakiske styrker i alle byer og trafikknutepunkter mellom Kuwait og Bagdadregionen, der de mest fremkutte amerikanske styrker står bare 90 kilometer fra hovedstaden.

Irakiske geriljastyrker gjør de lange kommunikasjons- og forsynsingslinjer meget sårbare.

Fredag ble minst 30 mennesker drept da en rakett traff en markedsplass. (Foto: Reuters/Faleh Kheiber).

Folkeoppstanden er uteblitt

Samtidig har britene store vanskeligheter med å ta Basra, og folkeoppstanden der er uteblitt. Heller ikke andre steder har irakerne reist seg mot Saddam.

Det skyldes både redsel for Saddams undertrykkelsesapparat og skepsis til de allierte etter det shittene opplevet i 1991. Og om irakere flest ikke elsker Saddam, så er de ihvertfall patriotiske og misliker okkupanter.

Den uventet store motstand fra Saddam-tro styrker og folkeoppstanden som uteble, forstyrrer Pentagon-planleggernes opplegg.

Bagdad må vente

Dette betyr at det trengs langt større styrker enn Pentagon antagelig først kalkulerte med for å slå til mot selve Bagdad. Uten at hovedstaden tas og Saddam faller, vil ikke motstanden i resten av landet opphøre.

Nå har amerikanerne 30 000 mann utenfor Bagdad. Militæranalytikere mener at de må ha minst dobbelt så mange, kanskje tre-fire ganger så mange og betydelig flere stridsvogner, før de kan gå til angrep på Bagdad.

Det vil ta etpar uker før den første forutsetning er oppnådd, og flere måneder før den andre er klar. De 100-120.000 mann som skal sendes til Irak, er ikke på plass med det første, og de skal ikke bare garantere erobringen av Bagdad, men også sikre forsyningslinjene sørfra og forsvaret av oljeanlegg mot sabotasje.

Selv om amerikanerne og britene er irakerne våpenteknologisk fullstendig overlegne, så er de rent militære utsikter ikke særlig lyse for koalisjonen.

Propagandakrigen

Og i tillegg kommer altså propagandakrigen. Selv om Saddams styrker terroriserer sine egne og til og med skyter på dem, som i Basra siste døgnet, så er det et helt annet inntrykk som fester seg på irakerne og arabernes hornhinner.

Det er fjernsynsbildene fra enda en markedsplassmassakre, denne gang med minst 50 drepte. Amerikanerne kan påstå at det ikke var deres kryssermissiler, ja, at det var Saddams verk.

Men det tror ingen i Irak eller i den muslimske verden og knapt nok andre steder heller.

Desperat Blair

Opinionen i Storbritannia er skeptisk til det som kommer fra offisielt hold, selv om den sympatiserer med egne gutter og jenter ved fronten.

Statsminister Tony Blair sa harmdirrende at irakerne hadde regelrett henrettet to britiske soldater. Det var ikke den militære ledelse på stedet så sikre på; alt tydet på at de var falt i kamp.

Familiene til de drepte ble naturlig nok irriterte over at statsministeren kunne komme med udokumenterte påstander om deres kjære. Men så desperat er altså Blair blitt.

Og her hjemme presterte VG en ny spekulativ forside som det viste seg ikke å være dekning for.

Det uforutsette skjer i krig

På forhånd ble det sagt av mange militære at i krig kan mye uventet og tragisk skje.

Ingen krig har hittil vært utkjempet uten sivile tap. Men disse forbehold svekker likevel ikke det brutale inntrykk som fjernsynsscenene fra markedsplassene i Bagdad ga.

Militært sensurerte opptak av utdeling av vann og mat til sivilbefolkningen i sør kan ikke veie opp for bildene av døde og sårede mennesker, deriblant kvinner og barn.

Selv Pentagons mange tusen PR-eksperter og "den glitrende intelligente" forsvarsminister Rumsfeld kan ikke rette opp dette inntrykk.