Kampen i tilværelsen

Av Dagsrevy-fotograf Bengt Kristiansen

Runda hjørnet, inn døra, av med fotovesten, la den på båndet, sikkerhetskontrollen konstaterte fravær av bomber og pistoler i lommene i dag også.

-Velkommen, sir, og rett bort til heisen.

Rom 432 er nærmeste rom etter heisdøra - "EBU feedpoint" - og der sto det fire japanere som ville bruke det meste av tida mi!

Gjett om vi var en halvtime for tidlig! Gjett om vi var første bil på plass! Gjett om det prikka i avtrekkerfingeren etter å komme i gang!

Over 20 biler ble det til slutt. Sultne journalister og fotografer som endelig skulle få noe militærstoff å bite i. Skjønt det ante oss at dette kom til å bli et velregissert show, klarert på høyeste Pentagon-nivå.

Mike

Ramma var en irsk forlegning som skulle få besøk av general Jackson. Han kjente jeg igjen fra en annen krigsarena, så vi er åpenbart de samme sirkushestene, både de militære og mediafolka.

Det regna lett, men ikke verre enn at støvet fremdeles var hovedingrediensen i det vi pusta inn. Jackson stilte villig til spørsmålsrunde etter en jovial prat med gutta som snart skulle ut på tur nordover HVIS politikerne bestemte det. (Ifølge Mike. Generalen heter altså det, også).

Han fikk mange spørsmål fra oss som sloss om plassen. Å være 1,85 meter høy i slike situasjoner er ikke noen ulempe. 2 meter hadde kanskje vært det beste.

Det er albuer i sida, det er bladfyker som presser seg fram, og det er egoistiske pressefotografer jeg bare tar et godt tak i jakka på, og drar ned på bakken når de tar seg den frihet å reise seg opp midt i bildet mitt når svaret kommer på Kruses spørsmål. Sånn vil vi jo ikke ha det!

Å skulle gå inn på innholdet i svarene vi fikk, hører vel strengt tatt til den subjektive sfæren, men saklig sett var det vel "goddag, mann". Da hadde vi passert midt på dagen, showet begynte å gå mot slutten, altså i omvendt utvikling enn den vinden som meldte seg.

Penger til overs

Bernander hadde lagt fram et så godt årsresultat at dagen før hadde jeg hjulpet ham med å bli kvitt noe av overskuddet. Sportsbrilleinvesteringen forsvarte hver dinar i løpet av de neste 20 minuttene, og vi fikk en forsiktig føling på hvordan det er å være på camping i Kuwait i mars. Ingen av de som lå der i telt syntes vel det var spesielt festlig heller.

Og så var det tilbake til det gamle stresset. Kjapt tilbake til hotellet, (begynner å få draget på den kuwaitiske bilkulturen nå,) redigere i vilden sky til U-rix og Dagsrevyen, og så løpe av gårde til "feedpoint".

-No way, sa jeg det tøffeste jeg kunne til japanerne, og lot som jeg hadde klippekort på både maskiner og tidspunkt.

Det er ikke første gangen jeg møter japanere på overspillingsrommet som "bare" skal spille over litt til. Klokka 5 var det slutt, ut med tapen, inn med våre to første reportasjer på denne turen, og kjør!

Linjesentralen i Oslo kvitra i den andre mobilenden, bekrefta at stoffet satt på tapen, og Kruse og jeg kunne unne oss dagens andre måltid, 11 timer etter frokost.