God jul fra Irak!

Av Dagsrevy-fotograf Bengt Kristiansen

Nei, tips skal overleveres etter tre-fire dager slik at han som ordner rommet ditt veit at her er det bare å stå på. Og så er det å fore på litt sånn dann og vann.

Det ble en invasjon av pressefolk til Kuwait da det ble klart at Bush og bestekompisen på øya skulle bidra med litt fredsarbeid i Irak. Fra fjern og nær, fra de underligste aviser og TV-kanaler skulle det rapporteres hjem.

Ikke bare skulle journalistene fortelle om krigen, men jammen skulle de ikke delta i den også.

Til tross for at det ble frakta ut omtrent 600 journalister til 20-mannstelt og stridsrasjon, syntes likevel Styrelsen at det ble for mange masekopper igjen i byen, så da ble det sagt stopp.

Resultatet av det er at de som er innafor, må bli der, fordi ingen får komme inn for å avløse dem.

Kruse og jeg satte i gang i god tid med søknaden da det ble klart at returen for Washington var ei tapt sak. Da hadde ordbruken blitt litt for breial, så vi pakka sekken og dro. Litt naivt, kanskje, å tro at ”det ble vel ikke så lange oppholdet”.

To andre fra NRK søkte visum ikke lenge etter oss. Da var det allerede for seint. De har venta og purra, venta og venta, men nei. Ingen Kuwait-ambassader er lenger villig til å utstede journalistvisum, og de som har gått her ei stund nå, merker kjøret.

Det er jo ikke så farlig med de store. BBC, CNN, Fox og alt det der har jo folk i bøtter og spann her nede, så de kan jo bevilge seg en fridag i ny og ned.

Men NRK, som kun har Kruse, han må jo bare henge i så godt han kan aleine (fotografene i NRK er nemlig ikke til stede, de er bare med reporteren). Så hvis han reiser hjem, da er det ingen fra kringkastingen til å tegne og fortelle på Dagsrevyen.

Det er her tipstaktikken fra hotellrommet kommer inn. I 2.etg. holder ei lita gruppe fra Informasjonsministeriet midlertidig til pga krigen. Og der det er et kontor, der er det en kontorleder. Vi har prata en masse med de folka, blir jo nødt til det, om du skal komme deg på ei liste, og har rimelig god kontakt.

På torsdag leverte jeg papirene til de to som forhåpentlig skal avløse reporter`n og han-som-er-med. Jeg sa det så brutalt jeg kunne, at jeg måtte bli i Kuwait til jeg fikk avløsing, enda så sliten jeg nå var. Hjemmeredaksjonen turde ikke ”tømme” Kuwait!

Kontorlederen lovet at han skulle gjøre alt han kunne for at vi skulle få inn nye folk, men han var høflig nok til å si at han syntes godt vi kunne bli.

Akkurat da nytter det ikke å sette seg ned og håpe på et positivt resultat. I dag, fredag, er det søndag, så da er alt stengt, men i morra tidlig! Da går jeg i blomsterbutikken og plasserer en skikkelig kvast på kontorpulten hans, og uttrykker stor tilfredsstillelse med den hjelpsomheten han har vist oss.

Det blir spennende da, i dagene som kommer, om han smilende møter meg om morran med papirer og allskens stempler, eller om jeg må ønske jentene hjemme, Ninni, Tonje og Johanna, samt frua,

GOD JUL FRA IRAK!